Sjaman.com – Forumarkiv

Aggresjon!
Som gjennom et dårlig overvåkingskamera betrakter jeg en rød farlig verden forvandles fra levende til død. Tung, stiv og sakte, som en mangehodet selvgående steinknuser beveger jeg meg omkring. Jeg kjenner at jeg vil knuse alt på min vei, tygge det til fillebiter, pulverisere det mellom fingrene, rive det hele i stykker, helt til all motstand er eliminert, helt til bare stillheten og min egen tunge pust er igjen.

Mange års frykt og undertrykt aggresjon gjør seg plutselig gjeldende. Jeg trodde jeg hadde tilgitt det hele, men det var bare holdt nede. Redselen for konsekvensene har vært for stor for selv den minste lekkasje. Så er den her igjen, redselen og aggresjonen. Frykten for følgene av å være ærlig og oppriktig er plutselig like aktuell som for flere tiår siden. Igjen kjenner jeg på kreftene som ikke tolererer at jeg tar plass.

Det låser seg i halsen; jeg vil fortelle min versjon, men jeg vet at det ikke er plass for den. Min fortelling må ikke slippe ut, da blir det bråk. Det er bare plass for en fortelling, ikke min. De som burde vite bedre trekker underlige konklusjoner; jeg klarer jo tross alt å kontrollere mitt sinne, den andre parten har jo så vanskelig for det. Den andre har problemer, det må jeg forstå. Sjalusien kjenner ingen grenser, uansett i hvilken grad mine behov settes til side, så er sjalusien like grenseløst stor.

Forsiktig beveger jeg meg rundt. Trusselen om plutselig vold gjør seg hele tiden gjeldende, det er som å bære en tikkende bombe i sitt eget hode. Den stadige fordreiningen av sannheten er slitsom i lengden, men tøffest er den ondskapsfulle latteren når vedkommende forstår at hans løgn er avslørt, og han like fullt gjennomfører sitt prosjekt. Noen års aldersforskjell og en del testoteron gjør all motstand nytteløs.

At det samme mennesket plutselig kan være hyggelig gjør det hele komplisert. Det blir etterhvert vanskelig å besvare vennligheten. Om jeg beholder bildet av det onde, så slipper jeg i alle fall å bli så såret. At denne metoden og påvirker min relasjon til andre mennesker blir mindre viktig. Min strategi er valgt, jeg blir en sten. Planen er genial, om noen appellerer til mine følelser sier jeg «nei takk», trekker meg tilbake, forblir stille eller helt enkelt stivner. Faren ved å si ja til mine egne behov og ønsker er effektivt eliminert. Full kontroll.

Jada, dette er min fortelling. Den andre partens fortelling likner overhodet ikke. I denne fortellingen er jeg bortskjemt, befridd for belastning, tilgodesett, gullungen. At denne fortellingen er den som likner minst på resten av gjengens fortellinger er bare et bevis på sammensvergelsen, et ledd i verdens strategi om å gjøre vedkommende til syndebukk. Jeg ser ikke bort fra at det kongelige norske arbeiderparti har trukket i trådene. Uansett, det er ulike versjoner, og den ene klarer ikke å overbevise den andre, den andre ei heller den ene.

Så her går jeg rundt i min egen stue. Jeg raser innvendig og utspiller allverdens blodrødt drama på mitt indre teater. Det er mange mil og mange års avstand til trusselen, men de betyr ingen ting. Scenene utspiller seg gang på gang. Jeg forsøker å gå inn i stillheten, bare for å oppdage at teppet går opp for neste forestilling. Jeg er glad jeg ikke kan gande, og håper mine onde tanker ikke har for store ringvirkninger.

Hva gjør man i en sådan stund? Kloke sjamaner oppfordres til å svare.

På forhånd takk.





Gormii

Om jeg har havnet i en slik situasjon ,ville jeg gått i skogen og bedd om hjelp der.Vi har moder jord til disposisjon,snu hodet til nord og be om likevekt,helst ved et tre som du føler deg komfortabel med.Får ikke respons første gang slapp av og prøv litt seinere. Lykke til. 

Jeg er ikke sjaman, men kjenner meg igjen i dette:

Mange års frykt og undertrykt aggresjon gjør seg plutselig gjeldende. Jeg trodde jeg hadde tilgitt det hele, men det var bare holdt nede. Redselen for konsekvensene har vært for stor for selv den minste lekkasje. Så er den her igjen, redselen og aggresjonen. Frykten for følgene av å være ærlig og oppriktig er plutselig like aktuell som for flere tiår siden. Igjen kjenner jeg på kreftene som ikke tolererer at jeg tar plass

Jeg merket endel kraft når jeg hadde holotropisk pustesession nå nylig og har i mange år hatt kjennskap og merket at det har ligget mye kraft og styrke bak min aggresjon og frykt. Og jeg vil anbefale deg til å prøve ut holotropisk pusting i tillegg til andre ting du vil få råd om eller du finner ut av. San Pedro-planten så også ut til å være en plante som virkelig åpnet opp for den undertrykte kraften og styrken i meg selv og det så ut til at du også fikk ut endel via rebirthing og på andre måter der sånn. Du hadde jo endel ur-lyder på mange dyrearter der sånn.  :lol:

Vi har iallefall noe til felles her - så et samarbeid er jo en fin løsning på å hente tilbake mer kraft bak aggresjon og frykt....kanskje litt bjørnekamper og sånt vil også hjelpe..

Ja, hva kan jeg si - da er det ivertfall tre av oss her på sonen som har nærkontakt med disse følelsene

Kjenner det har bygget seg opp mer og mer i løpet av gårsdagen og i dag. "Unødvendige" opplevelser fra fortiden,
som jeg trodde var ferdig med en gang for alle, er tilbake med full kraft. Og det tror jeg er bra, for da går de an å bearbeide!

Personlig har jeg tidligere hatt god hjelp fra sjelehenting, få biten på plass og integrert. Og ikke minst tilgi meg selv.
For min agressjon rettes like mye innover som utover. Hvem er jeg for en som har latt dette skje med meg?
Jeg har ingen positive opplevelser av å konfrontere andre mennesker med hva de har gjort,
de har sin prosess med alt det innebærer, og ser ting fra sin vinkel. Kanskje ikke klar for å se sannheten i øynene.
Jeg opplever det mer hemmende for min utvikling, enn oppbyggende, å få den andre part med på laget.

Jeg følte mørketiden i din fortelling fra virkeligheten.
Åsgårdsreien er ute og besøker gjerne oss lysets krigere,med de tøffeste erklæringer og bud.
Det er samme klassiske dysterheten som fra ifjor,historien gjentar seg.
Det dukker alltid op nye healingsbehov når andre har blitt dekket.
Alt vel.

Litt tid er gått siden Aasgaardsreias besøk. Jeg kjenner det fortsatt i kroppen. Det er som om jeg litt forgiftet. Ved synet av morgenens første brødskive med brunost ble det hele litt klarere. Hvert enkelt familiemedlem har sin beretning hvor de andre representerer rasshølene. Den enes forsvarstaler vekker irritasjonen i den andre. Som mekaniske dukker gjentar vi de samme mønstrene igjen og igjen. Illusjonene nærer hverandre og holder liv i hverandre. Det hele er ganske banalt, men vi gir oss ikke av den grunn.

Et interessant spørsmål i denne sammenheng er: hvordan bryter man ut av sine mønster?

Gormii

Har du prøvd tankemønsterforandring? Effektivt, synes jeg. Det er en link på forsiden Healing fra det høyeste http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 0&Itemid=2

å sånn går nu dagan......
Ka med å prøve å sende kjærlige tanker/kjærlighet til de du egentlig har mest lyst å krangle med. Det e faktisk ganske artig å prøve.
Vet at det høres jæ..... irriterende ut, men prøv, å se ka som skjer.

"ædni":

å sånn går nu dagan......
Ka med å prøve å sende kjærlige tanker/kjærlighet til de du egentlig har mest lyst å krangle med. Det e faktisk ganske artig å prøve.
Vet at det høres jæ..... irriterende ut, men prøv, å se ka som skjer.

Kan bare skrive under på dette. Det fungerer faktisk overraskende bra. 

"hvordan bryter man ut av sine mønster?" frågar Gormii

Jag kan tipsa dig om hur jag själv gör.

Steg 1 är att bli medveten, fullt medveten om sitt mönster. Att bli en nyfiken observatör,
bli en fluga på väggen, att se sitt mönster som en intressant flygande insekt i Amazonas.
Skriv ner allt det du förnimmer, steg för steg, kommer fler detaljer fram, fastän att det många
gånger kan kännas oerhört frustrerande att observera vad som sker, då det är mönster du vill
kvittas med, så försök att älska det du ser. Det är en process.

Steg 2 när du känner att du har observerat ditt mönster tillräckligt nog, sätt dig ner,
och skriv ner, hur du istället skulle vilja ha det. Fråga dina hjälpare, guider, eller vem du
nu brukar få råd av, om stöd och hjälp. Lyssna och du får svar.

Steg 3 Action. När du känner dig redo för att bryta mönstret, så agera, handla efter ditt nya
önskemönster istället. Detta görs såklart inte på en dag, utan bitvis, steg för steg kan mönstret
omprogrammeras till något nytt och mera önskvärdigt istället.

Lycka till. MVH Rainbow

Kjenner igjen dette. Har jobbet med dette raseriet i den siste ukene. Familiegreier. Ligget våken nesten hele natten. Mye frykt for å at alt skal gjennta seg i nye relasjoner. Prøvd å tenke ut strategier for aldri å oppleve den typen ting igjen. Men en natt, klokka fire tror jeg, var jeg så sliten at jeg ba til Gud og tryglet ham om å ta over alle tankene. Det hjalp i grunn. Fikk ihvertfall sove. Ellers så går jeg mye i skogen og diskuterer meg med selv, heh 

jeg har erfart det samme som du gormii. Jeg forstår deg. Personlig har jeg funnet trøst i å være vegetarianer. Dette fordi det at jeg er mot drap av dyr, også innebærer at jeg skal la plageåndene leve.

(tekst fjernet. Sist redigert mars/ vårrengjøringen 2007)

Jeg tror fremdeles at det er en god løsning å komme seg vekk. Psykopater fins. Og hvorfor skal man pine seg til å omgås dem? Carlos Castanedas sjaman Don Juan Carlos kaller dem "petty tyrants" og mener at man ved å lære å håndtere dem blir en bedre sjaman, fordi de tvinger en til å dekke over "hullene" i sin egen personlighet. Selv betrakter jeg det litt som en umulig oppgave å helgardere seg mot psykoer, fordi de stadig stikker deg der hvor de vet at det svake punktet er. Så min private løsning er å satse på andre relasjoner. Som i østens medisin: Styrk det friske...

Skjønte at det ikke var meg, men Ailo du mente...men drister meg frampå lell..

Jeg har sansen for Castanedas ord her... For hvis du "dekker over hullene i din personlighet", som Castaneda sier, healer dine sår kaller jeg det, vil ikke NOEN kunne stikke deg på noen svake punkter og ramme deg på den måten. Nettopp fordi såret er healet. Det er ikke betent lenger, det gjør ikke vondt.

Ingenting er umulig, det tar bare litt lengre tid

Gormii,

Här är lite om psychic attack, om det nu är så du kände det, att någon invaderade ditt sårbara space.

http://www.accessnewage.com/articles/HEALTH/psyack1.htm

Rainbow

noen ganger er det slik at visse familiemedlemmer aktivt leter opp sårbare space, fordi de liker å se deg lide. Hva skal man gjøre da? Det er vel ikke nok å vite at de gjør det. Man må vite hvordan man skal beskytte seg. Hvordan?? For egen del holder jeg meg unna de to personene. Noen som har andre metoder/ mener dette er feil/ evt?

Mange takk alle sammen. Mange bra forslag her.

Ædni; du har rett, ditt forslag er jævlig irriterende, men samtidig godt.

Rainbow's forslag må vel katalogiseres under "den tørre veien", konstruktivt og godt.

Brukernavn uttrykker usikkerhet vedrørende å gå inn i konfliker. Jeg vil ikke komme med noen konklusjon her, men jeg synes det er greit å være forsiktig om man føler seg sårbar. Jeg har selv valgt denne strategien i mange tilfeller. Akkurat nå kjenner jeg at det er bra med en tur i slagmarken. I den sammenheng tror jeg det er best om man ikke ønsker å forandre de innvolverte, men snarere observerer sitt eget mønster og arbeider med grensesetting (med de muligheter for frykt og aggresjon som dette involverer).

Jeg rekker ikke kommenterer mer nå. Takk alle sammen.

Gormii

Har värt sint lenge nå selv. Ofte når jeg har fått opp ansiktene på de jeg er sint, har jeg brukt å visualisere dem med mitt eget ansikt. En "arti" måte å sette seg i en annens situasjon på, og samtidig avslöre eventuelle projeksjoner. Det ble närmest en sport etterhvert, og jeg forestilte meg at jeg var Hitler og mange andre jeg ikke likte.
Og absolutt et bra forslag det der med å bare lukke de andre ute og gå  i seg selv. Man kommer sterkere og mer integrert tilbake. Grunnen til at jeg begynte og sette mitt eget ansikt på andre, var at jeg ikke helt greide å få de andre ut av hodet, og siden det var meg selv det dreide seg om. Ja, så tenkte jeg at det var en grei taktikk.

”Slektenes gang” er et begrep som og har STOR relevans i hele saken.  Vilkårene våre familier gir oss er langt på vei bestemt av hva tidligere slektninger har strevd med.  Både slektninger og fortidas tilfeldige hendelser har forårsaket at folk født etterpå kan drasse på tunge smertelenker, som gjør livet komplisert.  Jeg mener selv det er viktig med 2 ting.  Bryt denne lenken tvert over–tillat deg selv og ”din gruppe” oppleve andre vilkår.  Gå inn og helbred (sjamansk--på tvers av tid) de av ens slektninger eller fortidshendelser som mest forårsaket at slekta kom slik på bærtur.  Energiene etter ”gamle Bestefar Willy Mørkemann” kan stå langt mer bakom familiens usaklige projeksjoner enn man skulle ha trodd.  De kan jo heales sjamansk om man vil

Mye sannhet i  dine  ord Tilda...   

Hei Gormii!
En ting som kan være fin å gjøre er et rituale for å bryte bånd med vedkommende.
Problemene du har med vedkommende forsvinner ikke av den grunn, men du selv vil oppleve det uten det voldsomme følelsesmessige engasjementet du beskriver, og uten å måtte bli til en stein.
Anette