Sjaman.com – Forumarkiv

Fant denne artikkelen i en avis. Synes det va e artig artikkel i forhold til den diskusjonen som Dimi startet.
Tror vel ikke helt på flaks eller uflaks, men heller at man skaper det selv. Så kan man jo diskutere om det e flaks eller uflaks.....
å sånn går nu dagan 

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=147204

Ja, vi skaper alt som skjer i livet vårt inkl sykdommer - så tilfeldigheter eksisterer jo ikke om man er bevisst på sin egen åndelig utvikling. 

Akkurat nå forsvant et langt innlegg jeg holdt på å skrive om dette innviklete tema...
Det var vel en formaning om å heller fatte meg kort...

Jeg bruker tilfellet Sigmund Freud som et eksempel på hva jeg mener.
Han fikk kreft i kjeven og munnen i 1923 og levde med sykdommen i 16 år. Tallrike kjeveoperasjoner og stadig nye proteser i munnen gjorde det vanskelig å gjøre seg forstått, han snakket mer og mer utydelig og hadde store smerter.

Mot legens råd oppga han ikke røykevanene selv etter diagnosen, siden han ikke kunne jobbe uten sigarer. Han prøvde aldri å slutte.
På dette planet er det lett å plassere vilje og ansvar.
Men hva med tiden forut som la grunnlaget for sykdommen? Her vil jeg gå dypere enn livsstils-nivået:
Det er veldig symbolladet at mannen som oppfant en snakkekur, psykoanalysen,
skulle få en sykdom som gjorde det så vanskelig og smertefullt å snakke...

Freud selv introduserte tanken om at "jeget" ikke var herre i eget hus for et bredt publikum. Han oppfant ikke begrepet av det ubevisste, men utviklet et grundig system over dets virkemåte. Man kan tolke sykdomsprosessen ved hjelp av hans egne begreper, siden tenkningen hans baserte seg i stor grad på selvanalyse: Han er sin egen modellpasient. Det var overjeget som slo tilbake siden det ikke tålte revolusjonæren i ham, det var det ville "id", som ikke tålte at dens virkemidler og styringsmekanismer skulle trekkes frem i dagslyset og temmes og knebles i en snakkekur. Mens egoet hans kjempet for vitenskapelig anerkjennelse, kjempet kreftene han hadde utfordret i sitt indre og slo hardt tilbake.

Oppfatningen at sykdom er selvskapt blir meningsfullt når man har detronisert egoet som den sentrale agenten innen individet.
I et samfunn som baserer rettsgrunnlaget sitt på myndige jeg-agenter vil det alltid herske et språkbruk som tilskriver visse typer adferd til tilfeldigheter, uflaks - fordi
de faller utenom systemets antenner. Stilt overfor slike forhold kan man godt
følge denne språkbruken, hvis man ikke har tid og lyst å redegjøre for annet, eller hvis man mangler oversikt ( for det hender jo...): "Gitt at jeg ser bort fra transcendente
forklaringer og individets langsiktige utvikling i et åndelig dybdeperspektiv, så synes jeg det er rett og slett uflaks at forkjølelsen skulle ramme idag."

Det er en ting til som slår meg ved tilfelle Freud: Han virker som en halvinitiand.
Torstein har beskrevet symptomene så godt i en artikkel på forsiden.
Freud åpnet altså opp for krefter han ikke kunne håndtere, han fikk mye innover seg i de mange healing-sessions som han ikke hadde lært å beskytte seg mot - og han utfordret andre krefter ved å ville trekke dem inn i vitenskapens og analysens lys. Han forsto ikke vitsen med det usigelige. Angsten over å bli forrådt av sine tilhengere og den sterkt dominerende konkurransepregete adferden passer inn i bildet.
I boken til Roszak "The Voice of the Earth" siteres en etnologe som mener at Freuds metode har røtter i sjamanismen - en misforstått, ufullstendig sjamanisme riktignok.
Det er en spennende tanke som fortjener oppmerksomhet! Og kunne forklare Sigmunds sykdom og svakheter ved hans metode....

Innviklet? Ja!
Har bestandig ment at alt som har med psykologer å gjøre er innviklet.
Da er det greit med "vanlige folk" som kan forklare ting på en mer human måte
og da sier jeg takk til deg, Masha.(du er vel ikke psykolog?)
Dette var da forståelig nok.

Innlegget ditt er interessant, Masha. Det er spennende å kunne tolke historiske personer i et symbolsk lys.

Til temaet flaks eller uflaks at man blir syk, så syns jeg det er en overforenkling, likeså vår moderne tendens til å pålegge enhver det fulle og hele ansvar for ens helse.
Det er så meget vi ikke har kontroll over i livet, bl.a. genetisk arv, ubevisste lag, - og hva med karma eller skjebne; hva som enn måtte være bestemt forut for inkarnasjonen. Kanskje det er en viktig del av ens sjels utviklingsvei å gå igjennom et alvorlig sykdomsforløp.
Jeg er svært ydmyk i forhold andres sykdom eller livsforhold. Hvem kan bedømme det? Det er et vanskelig tema.
Uansett, uflaks har lite med saken å gjøre, selv om det kan se slik ut noen ganger. 

Er ikke helt "happy" med Davids setning om å være bevisst på sin egen åndelige utvikling, det lukter alternativflokse i for stor grad for meg.

Jeg er enig i at interesser for "slike ting" (det indre liv) på et eller annet nivå bør inkludere kroppen, man er utvilsomt mer skjerpa og klar i sinnet når kroppen er sunn og balansert. De som er unntatt fra dette er langtkommen... det sinnet som fungerer klart og egofritt midt i sykdom er allerede fritt

Men med det sagt skal man passe seg. Innlegget om de "onde" sykdomsåndene og lignende tanker kan lede en til å tro at kjernesunne atleter er vår tids hellige utvalgte.  Hva med visse kverulanter som lever usunt og krangler ved hver anledning, men har helse som sålangt ser ut til å overgå alle jevnaldrende...gener, "flaks", det er mye som spiller inn. Den amerikanske presidenten virker ganske sprek og frisk, rent fysisk, sett fra stua mi.

Poenget mitt: flere av de virkelig store spirituelle lærerne, personer som gir begrep som "opplyst" mening døde av kreft og andre sykdommer. Og hvis ikke ego dominerer, så er vel en hvilken som helst død grei nok (sjøl ønsker jeg meg en fredelig en... )


Vi må passe oss for det glossy new-age søplet som gjør de unge og vakre til heltene - det er resten av konsensussamfunnets sannhet, basert på amerikansk storkapitalismes virkemidler (de unge og vakre vekker begjær i oss, og åpner således våre lommebøker ..)

Noenting er spikret fast, andre ting kan man påvirke.  Vitalitet, styrke, ungdom og skjønnhet er bra.  Og representerer en kjernetilstand.  Kanskje en arketyp. Men det finnes flere arketyper, andre arketyper..

Fysisk død, som regel pga sykdom, er uunngåelig. Og hvorfor skal det unngåes? Det er mer snakk om å få best mulig tid og sted. Kroppen er uansett ikke den dypeste sannheten som mennesket er, men det er lettere å nå denne sannheten i en sunn kropp. Syke, ubalanserte kropper skaper ofte mye rot i f.eks følelseslivet.  Forgifter man kroppen, jobber sjelen tyngre

Castanedas og andres historier om kropper som ikke svekkes vesentlig, og så bare "spretter" ut av vår dimensjon uten fysisk død, er urealistiske. Det betyr ikke at jeg ikke tror på det, alt går an hvis spirit er høyeste sannhet. Men de fleste av oss, Castaneda inkludert må ta til takke med fysisk død, som jo ligner fødselen i det at det ofte kan være en besværlig prosess.

Å gjøre sitt beste, og godta det man får..."din vilje skje"...    er jammen vanskelig nok! 

Utrolig bra skrevet torstein 

Tiltredes.

Man kan ikke skylde på flaks eller uflaks,alle kan takke seg selv, for det de får.Om man springer ut i full fart mens intuisjonen sier "slapp av og kle deg godt",så blir man forkjølet og kan takke seg sjøl.Har man negative tanker om noen andre så kan man bare forvente å få tilbake sin negativitet i forsterket form. Og igjen, takke seg selv.Her er det ikke flaks det er snakk om, eller gode gener. Det er snakk om personlig kraft.Ved å øke sin personlige kraft senker man risiko for å åpne opp for negativitet.

Jeg synes det er viktig at torstein trekker begrepet "arketyper" inn i diskusjonen.

Det er alltid forvirrende og direkte farlig når individer, grupper eller hele samfunn forveksler en arketype med den ytre virkeligheten. Det skaper følelseskaos og desorientering.
Når arketypen av strålende, vital ungdom blir dominerende som samfunnsverdi,
er puritanismen på slep: Din vellykkethet (også i den Enes åsyn) blir sett i avhengighet av din helse og ungdommelighet. Rigiditeten av den puritanistiske dommeren er avhengig av hvor snevert eller vidtfavnende man tolker begrepsparet ansvar/ flaks.

Heldigvis finnes det tallrike arketyper, og alle er tilgjengelige i oss.

Jeg er ikke helt "fornøyd" med dimi`s svar heller, sjøl om jeg er delvis enig. Tror heller ikke på flaks, derfor rammet jeg inn ordet slik  - "flaks".

Gener, og - ikke minst - større krefter, utenfor egoets ønsker og valg tror jeg derimot på. At de dypere lagene i sjelen kan kjenne disse, det er så. Men hvor mange her har full kjennskap til sin sjels fulle og hele plan, hele tiden?

Slik jeg tolker dimis svar, så tror du fullt og helt på fri vilje, en "absolutt fri vilje", uten begrensninger?

Det gjør ikke jeg. En gang hadde jeg en slags formening om spørsmålet skjebne/fri vilje, men det er vanskelig å sette ord på, det kommer fra et ordløst sted. Kanskje er det så at når man lever sin skjebne helt og fullt, så er man mest fri? Nåvel, en avsporing, mine indre sporhunder har ikke fått teften på dette spørsmålet akkurat nå, lar det ligge..

Det jeg vil tilbake til er ordlyden "takke seg selv". Alle kan takke seg selv for hva de får. I ytterste konsekvens er nok det rett, men siden vi vandrer rundt her uten fullt ut å kjenne vår sjel så synes jeg den ytringen er på grensen til hjerteløs og lite dyp. Og det smaker av polstring, selvbeskyttelse...At man lager enkle historier om at folk lider (sykdom eller annen lidelse) nærmest fordi de fortjener det. Kanskje er det så, men dette er ikke et egnet ståsted for å komme folk til hjelp. Det er for mye ovenfra og ned, og dessuten viser det manglende kontakt med den grunnleggende sårbarheten i livet. Den kalles døden, og er med hvert øyeblikk, for alle.

En gang hadde jeg noen plager. Jeg gikk en runde, bl.a til noen alternative behandlere. Husker spesielt en dame som sa noe sånt som "å, stakkar" og så ut til å grue seg over mitt nådeløse karma. Da var det godt å komme til en lege, og få resept på en salve!

Personlig kraft er bra. Det hele dreier seg vel om balansen mellom "han der nede" og "han der oppe". Alt med måte. Kraften må balansere med kraftløsheten, personligheten med ikke-personlighetena. Den fine balansen mellom å gripe kraften og å overgi seg. Interessant!

"dimi":

Man kan ikke skylde på flaks eller uflaks,alle kan takke seg selv, for det de får.Om man springer ut i full fart mens intuisjonen sier "slapp av og kle deg godt",så blir man forkjølet og kan takke seg sjøl.Har man negative tanker om noen andre så kan man bare forvente å få tilbake sin negativitet i forsterket form. Og igjen, takke seg selv.

Dette er vel det jeg kaller å ha negative tanker om andre.. til å ikke fullt å se helheten for at alle ikke skal ha den samme lærdommen av livet.. vi har forskjellige utfordringer i livet, vi går ikke på den samme stien. Jeg tror vi lever flere liv, og vi må takle forskjellige ting for hvert liv. I bunn og grunn skal vi nok alle lære å takle alle utfordringer før vi er "utlært", og du er "heldig" om du slipper å takle sykdom i dette livet. Jeg er enig i at mange sykdommer kan være selvforskylt, det er f.eks skikkelig teit å klin-kose med det snørrete barnet ditt når hun kommer hjem fra barnehagen men gjør det jo likevel..

Merete Morken Andersen skriver et sted: Hvis ikke du lytter til skjebnen må skjebnen ty til katastrofer.
Fant setningen bra, jeg.
Hilsen
Gåååja

En har alltid et valg for alle ting.Ingen kan irritere en,men en kan velge å bli irritert.Ingen kan ta makten fra en ,men en kan velge å la dem gjøre det.Skjebnen kan ha kontrol over livet ditt,men det må ikke være slik. Gjør dine egne valg og ta ansvar for din egen skjebne. 
Det er alltid noen som er negative.Styrken kommer når en greier å forhindre at disse menneskene plager en,og da er en i stand til å ta styring over sitt ego. En skal være ærlig og uredd når en går i seg selv.For å finne sin personlig kraft må en først bli oppmerksom på svakhetene sine.  Man egentlig har ingenting å frykte ,for man er godt beskyttet av lysets kraft. Lyset gir en klarsyn for å se farer i tide. Faren er at en kan bli blindet av egoet sitt. 

Ja, det har du helt rett i du kjære dimi 
for det betyr ikke automatisk at en irriterer seg overfor andre, selv om man er uenig i ordvalget..

ja. det er gode svar som kom, synes jeg.

"torstein":


Jeg er ikke helt "fornøyd" med dimi`s svar heller, sjøl om jeg er delvis enig. Tror heller ikke på flaks, derfor rammet jeg inn ordet slik  - "flaks".

Gener, og - ikke minst - større krefter, utenfor egoets ønsker og valg tror jeg derimot på. At de dypere lagene i sjelen kan kjenne disse, det er så. Men hvor mange her har full kjennskap til sin sjels fulle og hele plan, hele tiden?

Slik jeg tolker dimis svar, så tror du fullt og helt på fri vilje, en "absolutt fri vilje", uten begrensninger?

Det gjør ikke jeg. En gang hadde jeg en slags formening om spørsmålet skjebne/fri vilje, men det er vanskelig å sette ord på, det kommer fra et ordløst sted. Kanskje er det så at når man lever sin skjebne helt og fullt, så er man mest fri? Nåvel, en avsporing, mine indre sporhunder har ikke fått teften på dette spørsmålet akkurat nå, lar det ligge..

Det jeg vil tilbake til er ordlyden "takke seg selv". Alle kan takke seg selv for hva de får. I ytterste konsekvens er nok det rett, men siden vi vandrer rundt her uten fullt ut å kjenne vår sjel så synes jeg den ytringen er på grensen til hjerteløs og lite dyp. Og det smaker av polstring, selvbeskyttelse...At man lager enkle historier om at folk lider (sykdom eller annen lidelse) nærmest fordi de fortjener det. Kanskje er det så, men dette er ikke et egnet ståsted for å komme folk til hjelp. Det er for mye ovenfra og ned, og dessuten viser det manglende kontakt med den grunnleggende sårbarheten i livet. Den kalles døden, og er med hvert øyeblikk, for alle.

En gang hadde jeg noen plager. Jeg gikk en runde, bl.a til noen alternative behandlere. Husker spesielt en dame som sa noe sånt som "å, stakkar" og så ut til å grue seg over mitt nådeløse karma. Da var det godt å komme til en lege, og få resept på en salve!

Personlig kraft er bra. Det hele dreier seg vel om balansen mellom "han der nede" og "han der oppe". Alt med måte. Kraften må balansere med kraftløsheten, personligheten med ikke-personlighetena. Den fine balansen mellom å gripe kraften og å overgi seg. Interessant!

Du fikk det sagt torstein. Jeg hadde regnet med å skrive noe lignende, men det trenger jeg ikke. 

Torstein:

Er ikke helt "happy" med Davids setning om å være bevisst på sin egen åndelige utvikling, det lukter alternativflokse i for stor grad for meg.

For å utdype det enda mer - vi skaper det som skjer i våre liv bevisst og ubevisst. Og vi trenger sykdommer og sånt for å "våkne" opp av vår ubalanse eller om vi er på feil vei i vårt liv eller hva det skal være og utvide bevisstheten - endre bevisstheten som sykdommer åpner opp for- men det blir så individuelt at det ville ha tatt en flere sider å skrive om slike ting og hva som påvirker og det er mye kloke ord her i tråden. Men hva skal en med sykdommer om man har balanse med seg selv og går på den veien man i utgangspunktet ønsket å gå i sitt liv? Men siden vi lever her på Jorden så er det så mye som spiller inn ang utfordringer på vår vei så alle kan bli syke av det ene og det andre. Og det kan være mange grunner til hvorfor vi er syke - men jeg ser på all sykdom som noe vi kan lære av og som fører til at vi blir mer bevisste på oss selv og den veien i livet vi skulle egentlig gå - om man er åpen for reinkarnasjonstanken så vil man kanskje lettere se at brikker faller på plass ang synet på sykdommer. Det er jo på en måte en gave fra oss selv til å utvide bevisstheten - til å endre noe i livet vårt - til å følge den veien vi var ment å følge - til å heale oss selv ang sår som trengs å heale

Jeg håper en forstår hvor jeg vil hen - jeg synes ord av og til(ofte) blir fattige og det er ikke lett å bruke riktig ord på hva jeg egentlig mener så det er bare å spørre om det er noe uforståelig her. Nå er jeg verken Orakelet fra Delfi eller en sjaman så jeg sier det jeg mener,tenker og erfarer. Jeg liker å filosfere endel og det er ikke lett å sette ord på endel tanker og sånt jeg får opp. Så det er bare å spørre og jeg liker å gå mer i dybden om jeg får de rette spørsmålene og sånt

Hvorfor får noen kreft?Og ikke andre? Det er så mye som spiller inn - men hovedmuren er at sykdommer er en gave til oss selv til å få oss mer balansert og bli mer bevisst på den veien som vi var ment å gå/følge - eller hva det skal være. Og vi takler det forskjellig. Det er naturlig. Vi er alle forskjellige. Men vi alle har en grunnleggende vei å gå - men det er jo så uendelige mange veier til ROM som det heter så fint. Dvs den åndelige veien - som vi alle er ment å gå på - men som ikke alle er klar over eller vil være klar over eller hva som hindrer enn i å være klar over det. Bevissthet har mye å si - men det kan også være uklart å si BEVISSTHET - hva innebærer bevissthet?For meg har det mye med å være vant med å endre bevissthetstilstander - og åpne opp kanaler i oss som åpner opp for mer kjærlighet,visdom,ekstase,healing og kunnskap fra DEN ENE - UNIVERSETS KRAFT - HØYESTE KRAFTEN - GUD eller hva vi kaller det for.

Så bare spør i vei,Torstein og dere andre - jeg liker å filosofere over slike ting og det kan hende dere misforstår hva jeg egentlig mener - og jeg er ikke den beste til å utrykke og forklare hva jeg egentlig mener til tider siden jeg synes ord blir så fattig til tider - men jeg jobber med saken... Jeg liker som sagt å gå i dybden og er mer nysgjerrig på om noen ble mer klokere av hva jeg egentlig mente... Ikke det nei...eller kanskje jo?

Vil det si at sykdommen min er en gave, som jeg skal takke udmykt for? Har jeg ikke forstått hvilken vei jeg skal gå, og derfor har jeg blitt syk? Beklager at jeg ikke greier å sitter her og filosofere, men kun snakker ut i fra mitt ego, for det er vel den som styrer meg nå.
Det er fine ord alt dette, og jeg kan forstå tankegangen. Men hva vil du si til en person som har mistet gløden, en person som ikke lever, men kun eksisterer? Så langt har jeg kommet på min vei, og jeg har arbeidet med meg selv. Jeg har tenkt positive tanker, jeg har hentet sjelebiter, jeg har fått hjelp og vært til hjelp. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men har ikke kapasitet til å gjøre noenting. Jeg er mektig fortvilet, jeg sitter inne, klarer ikke å være ute blant folk, greier kun å gjøre litt husarbeid. Jeg har tenkt positivt som sagt, men nå begynner de negative tankene å ta over. Jeg er syk, blakk og alt står i stampe.  Skal jeg se på dette som en gave?
Beklager min frustrasjon, i morgen vil jeg antageligvis slette dette innlegg. Dette er ikke ment som et angrep på det som blir sagt, men kun noen ord fra en fortvilet, sytete tullsjur .
Er nu litt godt å få satt ord på det også.

"Fønix":

Vil det si at sykdommen min er en gave, som jeg skal takke udmykt for? Har jeg ikke forstått hvilken vei jeg skal gå, og derfor har jeg blitt syk? Beklager at jeg ikke greier å sitter her og filosofere, men kun snakker ut i fra mitt ego, for det er vel den som styrer meg nå.
Det er fine ord alt dette, og jeg kan forstå tankegangen. Men hva vil du si til en person som har mistet gløden, en person som ikke lever, men kun eksisterer? Så langt har jeg kommet på min vei, og jeg har arbeidet med meg selv. Jeg har tenkt positive tanker, jeg har hentet sjelebiter, jeg har fått hjelp og vært til hjelp. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men har ikke kapasitet til å gjøre noenting. Jeg er mektig fortvilet, jeg sitter inne, klarer ikke å være ute blant folk, greier kun å gjøre litt husarbeid. Jeg har tenkt positivt som sagt, men nå begynner de negative tankene å ta over. Jeg er syk, blakk og alt står i stampe.  Skal jeg se på dette som en gave?
Beklager min frustrasjon, i morgen vil jeg antageligvis slette dette innlegg. Dette er ikke ment som et angrep på det som blir sagt, men kun noen ord fra en fortvilet, sytete tullsjur .
Er nu litt godt å få satt ord på det også.

Det er iallefall ingen tvil om at du har skapt en voldsom - kraftig utfordring for deg selv her. Hvorfor det eller andre spørsmål som dukker opp - det blir vanskelig å svare på. Men det er en MENING bak det som skjer med deg da....jeg kjenner ikke deg og har ikke kontroll over ditt liv eller hvordan du skal finne tilbake til gnisten eller det ene og det andre. Men jeg håper og ber for deg at du vil finne ut av denne knuten som er i ditt liv nå. Og jeg forstår din reaksjon, men en vil ikke takke seg selv for gaven sykdommen kan gi om man ikke "overvinner" den på en måte i livet. Men i mitt sinn og min bevissthet så er det ingen tvil om at det ligger mye personlig vekst eller hva man skal kalle det for som du må prøve å finne nøkler til for å åpne opp om man skal si på symbolspråket. Jeg håper du finner ut av det etterhvert!

Jeg har erfart en barndom uten kjærlighet - mye straff og mye som jeg ikke unner barn å erfare. Jeg har erfart en tenårsliv hvor jeg overhodet ikke hadde noe særlig kontakt med mine følelser - stengte dem ute - jeg har jobbet enormt mye - pga stahet og viljestyrke og klart å finne konstruktive løsninger for meg selv og via min intuisjon. Mye healing og renselse har jeg erfart i de siste 10-12 årene. Jeg har hatt enormt mye motgang i over 20 år....og ikke før de siste 5-6 årene har jeg virkelig fått smake på endel medgang. Så utifra mine egne erfaringer så har jeg skapt all den motgangen og de "negative" tingene og klart å finne konstruktive løsninger på hvordan jeg skulle komme på den veien jeg var ment å gå - det har utvidet min bevissthet ganske mye pga endel motgang. Det har vært mine tøffe utfordringer inkl enormt mye ensomhet i over 20 år. Så har andre sine tøffe utfordringer. Jeg har et motto - om jeg klarer å takle mine tøffe ting så klarer andre også det - men det er klart det ligger mye vilje om å klare å gjøre det - finne tilbake til viljen å komme seg videre osv osv...

Det ligger enormt mye personlig vekst og i ens bevissthet i dine utfordringer i livet nå - helt klart. Jeg håper som jeg har sagt at du finner ut av ting og tang. Men det er klart at når man har det jævlig tungt og sliter med det ene og det andre - og det virker vanskelig å komme ut av så er dette med å se på sykdom som gaver fra seg selv et håpløst svar eller utgangspunkt. Men når man får det i perspektiv og klarer å komme igjennom og finner ut av ting så vil man takke seg selv for at man har gått igjennom motgang inkl sykdom eller andre tøffe ting som gjør at en får muligheter til å utvide bevisstheten - utvikle seg selv som menneske - fordi en går virkelig dypt i seg selv når man er syk. Og det handler om å finne metoder og verktøy som kan hjelpe en videre i livet til å få igang helbredelsesmekanismer og ikke minst gnisten i livet - overskudd og energi osv. Jeg snakker av erfaring ang motgang og hva det innebærer - så det er ikke noe jeg finner på for å leke en slags guru,sjaman eller hva det skal være. Jeg sier det utifra mine erfaringer at det har vært sånn for meg - all motgang har vært en gave til meg selv fra meg selv - jeg har skapt det selv bevisst - ubevisst. Og er BEVISST på det i ettertid at sånn er det. Og har mye overskudd - energi og inspirasjon på min vei nå.

Jeg er som sagt ingen terapeut eller sjaman - men jeg presenterer tanker og erfaringer fra min bevissthet om motgang i livet og hva det har gjort for meg i min vei i livet.

Hvis en prøver å se på sykdom og manglende overskudd ang at det er ting og tang ute av balanse i en selv - med sin kropp,sitt sinn og sin sjel - det er ting en må ta mer tak i - se på hva kan gjøres annerledes og evt se på enorme endringer som kan være med å påvirke ens liv. Det er ikke lett å komme ut av hengemyra... Og det kreves jo som sagt endel av oss selv å klare å komme ut av slike tøffe perioder i livet og det blir også individuelt som sagt hva det er. Men det er vi som til syvende og sist avgjør vår egen skjebne - de er i våre hender og vi kan gjøre noe med det. Men ikke alltid lett å finne løsninger og sånt.

Om man ser på sykdom som uflaks så stenger man muligheter for personlig vekst og dette med å endre bevisstheten sin som jeg ser det. Om man prøver å se på det som muligheter for å utvikle seg videre om man finner ut hva årsaken(e) kan være og finner ut konstruktive løsninger så vil det være lettere å forholde seg til. Men dette er et veldig vanskelig tema å snakke om helt klart - og man må ha erfart endel tunge ting for virkelig å forstå essensen i dette med sykdommer og motgang - som åpner opp dører i vår bevissthet - i vårt sinn - følelsesmessig aspekter - intuisjon osv osv....og så handler det om å løse dette på mest mulig konstruktive måte og løse opp knuten(e) på tråden en erfarer. Men som sagt det blir en veldig individuell greie siden vi alle går forskjellige veier mot "egentlig" de samme målene, som jeg erfarer og ser det.

Vi i Vesten generelt har mistet endel av den naturlige kontakten med Naturen og vår indre natur - så det handler også om å finne metoder å spille på lag med de kreftene der som kan gi en mer overskudd i livet - starte helbredelsesmekanismer i en selv om man sliter med sykdommer osv. Hva kan vi gjøre for Moder Jord? Å be til HØYESTE KRAFTEN om å presentere løsninger i ens intuisjon - i ens sinn - bevissthet - er også noe en kan trene på å gjøre. Ofringsritualer til Moder Jord kan jo være med å gi noe tilbake fra Naturen selv. Viktig å få støtte av venner og familie helt klart i sånne tøffe perioder.

En lærer mye av motgang. Og det kan være så mangt man skal lære. Og siden du er her så er du helt sikkert bevisst på din vei, men det er hindringer og utfodringer som er tøffe da som du har forklart litt som det er viktig for deg å løse opp i og du har sikkert jobbet mye med det? Og finne løsninger,metoder,verktøy osv...Jeg har prøvd å gi litt råd utifra mine erfaringer og det kan hende det ikke passer inn i dine erfaringer her og nå. Men jeg har prøvd å forklare enda mer. Jeg håper det hjalp bittelitt da...

Og at du setter ord på det du føler er jo også bra tegn egentlig. Og så handler det om å stille seg masse spørsmål om å finne mest mulige konstruktive løsninger for å få det bedre i hverdagen - og stimulere kroppens "lykke-sider" og helbredelsesmekanismer i kropp og sinn. Det har poppet opp endel spørsmål i mine motgangstider og så har jeg også prøvd å få opp flere konstruktive løsninger som vil være bra for meg her og nå. Ikke alltid jeg har lyttet til det - oversett noe - men den lille stemmen - intuisjonen vår prøver hele tiden å gi oss hint,råd og konstruktive løsninger på de problemer,hindringer og utfordringer en møter i livet her og nå - og så handler det om å finne frem til løsninger som passer best for en og så får en også prøve seg litt frem - det er det vel sånn med alle som sliter i motgang - og alle har kjent på smaken av motgang. Veldig tøff å ha med å gjøre, men om man i sin bevissthet prøver å stille spørsmål og prøver å finne konstruktive løsninger og ber til DEN HØYESTE KRAFTEN - DEN ENE - GUD  om at disse løsningene skal presenteres så vil brikkene falle mer og mer på plass - litt etter litt....

En annen ting er å finne tilbake til det glade barnet i en selv(eller hvordan jeg skal uttrykke det) - den barnlige gleden - som er så universell - livsgleden. Det er også essensielt som jeg ser det for dem som har mistet livsgnisten - livsgleden.  Holotropisk pusting eller rebirthing er jo kraftige metoder som har vært til hjelp for meg. Andre metoder har vært helhetsmassasje,yoga,meditasjon, kosthold(har helt klart noe å si - mat er jo medisin det også), osv osv. Eller være ute i Naturen om man kan klare å komme seg ut dit...

Fønix. 
Bruk styrken som er inne deg til å realisere alle drømmene dine,styrke også krever ansvarlighet. Styrken som du kan bruke til å forhindre at sykdomen for makt over deg.Bruk styrken din til å fokusere på din egen vei og ikke bli satt ut av balanse av sykdommen eller andre.Vit at når du har oppdaget de svake sidene,vil du kunne snu dem til styrke.
Ønsker deg mye personlig kraft. 

Til Fønix:
Jeg mener at ditt siste innlegg er godt og ærlig og riktig, og jeg synes ikke at du skal slette det! (Nå har jo dessuten D. sitert det i sin helhet, så det nytter ikke om du sletter det...) Gjør heller da som D., han har i løpet av en times tid redigert og lagt til slik at nå er hans innlegg tre ganger så langt som opprinnelig. (Og noe mer interessant). Gakk hen og gjør likedan!

Ditt innlegg, Fønix,  er nemlig meget viktig — du setter ord på den fortvilelsen og ofte skyldfølelsen man kommer opp i når New Age-kværna har malt og malt: "Alt er ditt ansvar! Du skaper alt selv! Har du det ondt så er det DIN EGEN SKYLD!" Jeg skulle ønske at denne kværna kunne slutte å male akkurat det...

Vær en tålmodig lytter

Jeg er enig med Passopp her, Fønix. Innlegget ditt er kjempebra og viktig.

Når man blir syk, og da særlig hvis man blir alvorlig syk, skal man slippe å høre at "dette har du valgt selv". Det man trenger da er verktøy og hjelp til å bli frisk. En god healer sitter ikke og forteller klienten sin at h*n kan takke seg sjøl. Det er direkte nedbrytende psykisk. Det er som å si til en som har blitt voldtatt eller torturert at "sorry, dette har du valgt selv på et høyere plan".

Tidligere liv, karma, feil valg i dette livet, whatever.... Det du har gjort i dette livet er vel noenlunde greit å ha oversikt over. Hva du har med i din historie, er ikke like lett å væer bevisst og å gjøre noe med. Jeg har holdt på med historien min i endel år og jeg kan ikke si jeg har fått full oversikt enda, akkuratt... Det dukker stadig opp nye ting, og selv om man plutselig kan finne et negativt mønster son har repetert seg gjennom flere liv, er ikke jobben gjort. Det skal røskes opp med rota, bearbeides, man bør helst finne en relasjon til dette livet for å se åssen det har på virket deg her og nå, osv.. Og når du endelig har gjort dette og tror at NÅ er du ferdig, NÅ kan du leve livet ditt videre, for nå har du funnet en visdom, hentet tilbake kraft og blitt hel...NEIDA, da dukker et nytt mønster opp og griner mot deg med giftgule tenner..    

Poenget mitt er: Det er greit at vi i dette livet får det vi har "bedt om", enten pga feil valg i dette livet eller hva vi har funnet på å gjøre for slags f**nskap i de tidligere...men å ta imot og godta slike "læremestre" er tøft. Hvis man i tillegg skal plages med følelser som skyld og skam, fordi man har seg selv å takke for elendigheta, blir forutsetningene for healing veldig dårlige.

Jeg er ikke uenig i at sykdom er læring. Men som healer er jeg tilhenger av å ha compassion for de som er syke og som lider. Jeg er tilhenger av å gi dem livsmot, av å gi dem verktøy for selv å finne ut av hvorfor de ble syke. Jeg kunne ALDRI tenke meg å si til en person at dette har du deg sjøl å takke for. En god healer eller sjaman hjelper den syke til å finne meningen på egen hånd.

Hvis en person får en potensielt dødelig sykdom, som f eks kreft, er det healerens jobb å stå ved siden av og peke på eller antyde hvor den syke skal lete for å finne årsaken til sykdommen. Dette er en prossess der læringa kommer etterhvert, og også healinga, uansett utfallet. Healing handler ikke alltid om å gjøre kroppen frisk, men alltid om å gjøre sjelen hel, for en sjaman vil også det å hjelpe den syke til å opprette en åndelig kontakt også være veldig viktig.

Jeg kunne skrevet MYE mer om dette, men tror jeg har fått fram det viktigste. Det å fortelle folk at den skiten de står midt oppi, har de seg sjøl å takke for, vil som oftest virke mot sin hensikt (hvis hensikten var å hjelpe og å heale) fordi vi mennesker har så mye skyld- og skamfølelse i oss at det å måtte ta alt ansvaret selv vil knekke de fleste.. Man skal ha kommet veldig langt på veien, evt være veldig avstengt fra sine følelser, for å kunne tenke at man har seg selv å takke. Det å se på sykdom som en gave...kanskje er man i stand til det...etterpå.

Tilslutt...healing tar TID. Alle dere som sliter med sykdom og plager, gi ikke opp. At dere er her inne viser at dere holder på å våkne, at dere er på rett vei, at dere holder på å lære noe viktig. Det kan stå mye rart i blader, bøker, på nettet eller dere kan høre det fra andre, om hva healing er og hvordan det skal/bør foregå. Jeg tror ikke det finnes noen fast oppskrift på healing. Alle healingprossesser er forskjellige, akkurat som vi mennesker er forskjellige. Plukk med deg det du føler er rett for DEG, glem det andre. Og gi deg selv TID til å heales. Det er ikke alltid miraklene skjer over natta...

"Det du sender ut får du tilbake". "Universet skiller ikke mellom godt og ondt". Fine ord, men vi mennesker er nå engang utstyrt med noe som heter følelser...og de synes jeg OGSÅ fortjener respekt, omtanke og healing. Det er nok en grunn til at de er der..

Jeg er med på den transformerende kraften i å takke, å snu motgang til noe positivt.

Samt tankens kraft og alt det der. Det kan fort bli litt teoretisk. Det må omsettes i praksis.

Ulike personer har ulike liv, ulike utfordringer.  Det finnes ingen enkle svar her (og vanskelige svar skal man sky som pesten..)

Vi må passe oss for å lage forenklede modeller av universet basert på alle selvhjelpsbøkene i alternativverdenen.

Den som er frisk og rask må være bevisst faren for projeksjoner og forhastelser i omtale av sykdom. Mangelfullt utviklet medfølelse er ikke noe for en healer


Et slikt forum blir gjerne åsted for et mylder av ferdiglagd forståelse, basert på tilhørighet i samfunnet og den litteraturen og filosofien som er i kjernen av dette.

Når det er sagt, så mener jeg at man kan ha fordel av å revurdere hele sitt liv og sin livsstil hvis man har alvorlige og vedvarende plager. Sjøl så tror jeg på viljestyrke og rens av organisme. Man må, på et eller annet nivå, gjøre det sjøl. Bare å stå på!             

Hvis man virkelig søker innsikt må man være villig til å gi opp alt. Livsstil, idèer og konsepter. Hele rukla. Inkludert idèen om at man må gi opp alt (!).

Å sette seg på ræva og gi opp, er å dø.  Hvor i helvete er spiriten? 

For helvete få fram kraften i kjernen, ta tak og gjør det som må gjøres! (et sted ender medfølelsen, eller heller den søker styrke i kreativ aggresjon...AAAAAHHHH!!!!)

Og til slutt: For noen kan det å virkelig synke dypt være endel av veien...jeg vil ikke anbefale det, og hadde ikke greid å se mine nærmeste gjennomleve noe sånt. Men hvis man ennå ikke har fått mobilisert den indre spiriten, selvoppholdelsesdriften, så kanskje man skal synke enda dypere ned i elendigheten...

Den som reiser seg etter å ha vært langt nede, har mer å tilby enn den som ikke gjør en slik erfaring. Det er det som er saken - uten å ha følt det på kroppen, eller å ha utviklet tilstrekkelig empati, blir det fort tomme ord..