Sjaman.com – Forumarkiv

Merkelig tittel? Ja, jeg vet. Men i dag måtte jeg finne motet til å kaste ting!

Jeg tar opp èn og èn ting. Blir hemmet av minner. Der kjøpte vi den, aha, det var den dagen der.
Oiii, der er den, den husker jeg godt, siden han sjarmerte den eldre damen bak kassen i senk.
Det var hans spesialitet, å flørte med de gamle damene. 
Næææ, der er den fine (egentlig aldri likt den) som vi fikk i bryllupsgave.
Men nå er den særegen.

Minnene kommer sterkt frem når jeg tar i tingene. Jeg vil ikke kaste. Vil ikke kaste noe.
Vil ta vare på alt. Livredd for å gå glipp av noen minner.

Jeg setter meg ned. Kjemper en kamp som er ganske intens.
Noe i meg vil ta vare på ALT. Det er da drømmen jeg hadde
kom tilbake til meg. Drømmen der alt etter ham brant opp,
bortsett fra èn simpel eske.

Jeg titter på tingene igjen. Og jeg kaster. Kaster og kaster.
Jeg kjenner smerten i det jeg ser det blir knust i kontaineren.
Noe løsrives i meg. Jeg har nesten dårlig samvittighet.
For jeg føler jeg kaster ham.

Men det er da igjen det kommer over meg. Jeg trenger ikke ting.
Jeg har det i meg. Jeg trenger absolutt ikke alt. For minnene ligger
ikke I tingene, de ligger I meg. I hjertet ligger det, hvor det ikke
støves ned. I hjertet gjemmes det ikke bort i en krok og det opptar ingen plass.

Noe har jeg selvsagt tatt vare på.

Og det er den ène simple esken! Minnene i hjertet!

Bevares, det kan koste mot å kaste overbord.
Fint skrevet om ting og tang og eiertrang. Og det som krever rom og ikke-rom.

Som barn hadde jeg et eget rituale til å si "unnskyld" til hver liten flis jeg måtte kaste.
Også nå takker jeg ofte når noe må gå på søpla.
Iblant tømmer jeg til og med en eske fra hjertet ... innholdet fordufter gjennom små pustehull.

  ting er bare ting

  Kjærlighet er Kjærlighet

 

 

 

 

Kjærligheten har du i hjertet ditt.
Som Malaika sier; ting er bare ting

RITA 

du har jo tatt vare på "hjerteesken", det holder,   ting og tang er bare materie, det som ligger i "hjerteesken" er det viktigste i livet , og der i det dype holder minnene seg, og kan tas frem uansett hvor en er

ho marihøna så har kasta ting og tang maaaaaaaaaaange ganger ( flytta ofte og da  har det blett rensking bare her og der)

Takk dere!

Som barn hadde jeg et eget rituale til å si "unnskyld" til hver liten flis jeg måtte kaste.
Også nå takker jeg ofte når noe må gå på søpla.
Iblant tømmer jeg til og med en eske fra hjertet ... innholdet fordufter gjennom små pustehull.

Dette var vakkert!  :wub: Det skal jeg huske på, å takke for hver ting jeg kaster! Takk Susy!  :wub:

Ja, ting er bare ting....Det har dere helt rett i. Men det er ikke bare ting når man holder i dem, hehe! Egne ting er ofte lettere å kaste. Men når en har mistet noen er det straks verre! Som Susy sier, dette med eiertrang for ting og tang, er ganske stor i en slik situasjon. Man kan kan kanskje kalle det desperasjon? Redd for å glemme?

Jeg tror jeg mener med dette innlegget først og fremst terapi. Se mine tanker og følelser på *arket/skjermen* Men like mye mener jeg dette med at vi mennesker har en egen greie med å henge oss opp i ting. Man tror ting gjør man lykkelig. Man tror ting kan være nyttige alltid. Og det tror jeg bidrar til at vi glemmer de tingene vi har INNI oss!

Og det er det vi har inni oss som er viktig.! Enten det gjelder å ha drøssevis med cd-plater som gjør at man glemmer å lytte på den indre skjønne musikken. Eller det gjelder å kjenne på følelsene inni seg istedet for å se på tingen!

Hmmm, lurer på om jeg egentlig greier å formulere meg som jeg ønsker, eller om jeg er på vidda. Det får dere bedømme!  :lol:

Jeg har kastet mye
nå skal jeg snart kaste det største..
det er av og til vondt
det er skummelt
men så befriende

frihet, letthet, kjærlighet

de rommer så mange følelser
disse tingene
kanskje er vi redde for å miste følelsene
hvis vi kaster dem
men kjærligheten kan ikke eies
den kan bare være

Modige Silva   

Jeg har kastet mye
nå skal jeg snart kaste det største..
det er av og til vondt
det er skummelt
men så befriende

Ja! Det er skremmende men også befriende!

men kjærligheten kan ikke eies
den kan bare være

Og det er jeg evig takknemlig for!

Takk alle!

interessant tråd!
Har en slektning som nærmest klamrer seg til gjenstander.
Før provoserte det meg enormt,å vere mer opptatt av ting enn fks andres ve og vel.
Først senere har jeg forstått at hun klamrer seg til minner.
Kvorfor vet jeg ikke.
Kanskje er hun den fattigste av de fattige dypt der inne??

Jeg tror gjenstander har sin midlertidige hensikt,gjerne som parafernalia i sjeletapsarbeid...
Men etterhvert skulle de normalt kunne miste sin verdi eller vi vår tilknytning til dem?

Om man er fattig eller ikke når man henger seg opp i ting man
sitter igjen med etter en kjær avdød, aner jeg ikke.

I mitt tilfelle så er det vel dette med *det fysiske*. Når savnet blir stort,
er det godt å ta opp en liten ting som f.eks et smykke....kjenne på det,
føle på det. Minnes ved det fysiske. Minner i hjertet er ikke noe vi kan ta på.
Jeg tror vi trenger begge deler.

Vi mennesker har vel en trang til å kunne kjenne ting fysisk.

Men når det kommer til dette med å ta vare på alt, tror jeg vi er på ville veier.
Jeg tror ikke det er bra og omgi oss med masse minner i alle mulige former som
ting og tang. Da tror jeg veien videre blir hemmet. Alle disse tingene hindrer oss
i å se veien fremover, for de bidrar heller til å få oss til å se bakover.

Visst er man fattig når man sitter igjen og holder på ting etter en avdød.
Da er man lutfattig.
Sitter sjøl på masse slikt,men har kastet en del av det over ripa,etterhvert.
Men hva med ting som ikke minner om en avdød,men bare det at en har levd?

(skrive bokmål for å øva meg)

Ting skaffer man seg for å fylle en Tomhet
eller man gjemmer på Ting for at ikke et Tomrom skal bli for stort

når man ikke vil gi slipp på Ting kan man gå glipp av muligheten til å skape et Tomrom som rommer
vi kan selv bestemme hva vi vil putte inn i Tomrommet
jeg velger Kjærlighet og kontakt med Alt
men fremdeles er det Ting som må bort slik at jeg ikke skal snuble i Tomrommet
av og til må man gå på trynet for å skjønne at man må rydde

Hmm. Godt sagt.

Ekornet samlar på nøtter.
Slektning samler på ting.
Det ligg sikkert eit sterkt og innlært overlevelseinstinkt bak begge,
men både kosten og minna kan vel bli for einsidige og dryge i det lange løp?

I høst var jeg i en slik situasjon. jeg skreiv om den tidligere her: http://sjaman.com/component/option,com_ ... 9#msg63429

Jeg var inne i mønsteret av å flykte ved hjelp av å kjøpe ting. Jeg prøvde å få noe utenifra meg selv til å fikse innsiden av meg selv, fylle tomrommet som Inger Lise så fint sier det Det er bare nok en mekanisme vi har blitt tillært, det å forvente oss at ting, personer eller steder skal fikse oss. ja, personer, steder og ting kan dytte oss i riktig retning, men til syvende og sist faller det på oss selv. Er vi villige til å gjøre forandring? Er vi villig til å gi slipp?

Er vi villige til å gjøre forandring? Er vi villig til å gi slipp?

JA!! Hehe! Men det koster.

Jeg er ikke materialistisk annlagt. Jeg har aldri hatt god råd, og har aldri bukket under for de *vidunderlige lånemulighetene* som kastes på deg i alle mulige annonser. Noen av mine venninder havnet på denne *lånekarusellen* og angret bittert senere. Jeg har heller pusset opp og trekt om mine møbler.

Men når det kommer til dette med å *ta vare på ting* etter noen, blir det annerledes. Det blir som Inger-Lise sier, fylle opp tomrommet. (I mitt tilfelle)....Men jeg kjemper kampen og å la være. Å heller kaste, ikke alt selvfølgelig. Det meste skal min datter ha, noe blir gitt bort.....men de tingene som har minneverdier og ikke pengeverdier er det jeg snakker om.

2008 blir for meg ett forandringens år. Mye skal kastes, og tomrommet skal fylles opp av noe helt annet!

Fint innlegg forresten Magnus!