Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har vel egentlig gjort no jeg ikke sku. Det har seg slik at jeg satt i bilen i går og jeg hadde en rar følelse i meg. Som om det var noe jeg ikke helt ville føle på, men jeg forsøkte å lytte. Det er noe med broren min sier en stemme, han tenker på å ta livet av seg. Jeg spør om det er noe jeg kan gjøre? Hjertet hamrer litt ekstra, men jeg tvinger meg selv rolig, for jeg VET jo ikke om dette er meg som fabulerer. Men stemmen er ganske klar på dette, den sier jeg kan heale han.

Kjørende i bilen hjem tenker jeg på om jeg skal spørre han først, men det føles ikke riktig det heller. Han tror ikke på sånt og han tror ihvertfall ikke på å slippe folk innenfor forsvarsverket sitt. Men dette er vanskelig, for jeg har jo lært her inne: Alltid spørre først. Tenker likevel, at om jeg ikke gjør noe og han gjør noe mot seg selv, så vil jeg aldri i verden tilgi meg selv.

Så jeg hopper i det. Har ikke healet noen før, så jeg trår forsiktig til verks. Reiser inn i hjerte chakra hans. Finner et mørklagt landskap. Det er en lysende kule der, som stemmen forteller meg at er håp. Jeg bærer den i hendene, ned i en elv som er grumsete. Der ser jeg et rør, det kommer noe sort inn i elven derifra. Jeg reiser inn dit, en rotte viser veien for meg. Kommer inn i et rom. Der er det et digert sort sår, hvor det er skrudd inn en slags krok. Jeg drar ut kroken, den krymper så liten at jeg får den i lomma. Så får jeg beskjed om å synge. Jeg gjør det og jeg føler en sterk gledesfølelse. Den lysende kulen er også der, jeg holder den opp forann meg. Så kommer det plutselig ut en foss av væske ut av såret. Jeg spør hva det var og får høre at det var verk fra en byll. Jeg tenker at jeg må gjøre noe mer for å få såret til å gro. Men får beskjed om at det vil gro av seg selv nå. Så jeg synger litt til, lyser litt til med kulen. Så krabber jeg ut røret igjen.

Vel ute i elven, lar jeg lyskulen lyse opp landskapet. Jeg setter den opp på himmelen og det blir dagslys. Det jeg ser rundt meg er et vakkert naturlandskap. Deretter går jeg ut av hjerte hans igjen. Jeg ser broren min i øynene og han smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Så er jeg tilbake i real life igjen.

Glemte å bli kvitt kroken, men jeg passer på å ofre den til moder jord etterpå.

Så nå er katten ute av sekken, jeg brøt Regelen. Hva skjer nå tro? Jeg føler at jeg har gjort alt med stor respekt og det var ikke med lett hjerte at jeg gjore dette uten å spørre. Særlig med tanke på at jeg er så uerfaren. Men hele historien var en positiv opplevelse, så jeg håper at det gikk greit likavel.

Æ syns det va fint du gjorde det. Av og til får man følelsen av at noen "roper" om hjelp, uten å spørre i det virkelige livet. Hvis du synes det va riktig å gjøre det, ja, da va det det.
Æ gjør også sånne ting uten å spørre. Da bruker æ å be om at det som skjer, skjer til det beste for den som "spør".

Hei Sommersky. 

Flott handling!
Enig om at det var en kinkig situasjon det der.... Gjeller det så alvorlige saker... og du vil personen det beste..... kan det  vel ikke skade å gjøre en healing,
selv uten tillatelse. Jeg ville nok gjort det samme... 

Ja, jeg glemte å skrive at jeg først ba om at han skulle få den hjelpa han trengte. Men det føltes likevell riktig å gjøre det jeg gjore. Som om jeg var den som kunne hjelpe der og da.

Det er i grunn sjeldent jeg har vært så sikker på noe, som da jeg foretok healinga. Det er etterpå all tvilen kommer..

Det som synger til meg her er at du er slekt...
Søsken er sterke sammen
Og hører sammen
Reisen din tenker jeg også er så klar at det virker riktig
Så det synger i meg at du har gjort godt

Alle regler må en gang brytes

Men generelt vil jeg si at healing kan også føles som et angrep hvis det ikke tillates.
Healing kan til og med føles som et angrep selv om det tillates,
har personlig en gang følt meg invadert og jeg og en jeg liker veldig godt hadde et solid bjørnebask.
Men det var fint etterpå og man får det man trenger, men hvis man har et likegyldig forhold til personlig rom... sier at det går sikkert greit, da er jeg tvilende

Og som du sier, det føltes riktig

Det er som oftest sånn at når man er familiens sjaman, gjør man det man gjør.
Og du ba om at broren din skulle få hjelp. Det fikk han.

Slik sett er det ikke deg, men den store planen som virker gjennom deg.

Takk for at du forteller, sommersky. Det var en flott historie, og jeg deler de andres synspunkter her.

På Reiki-kurs lærte vi deltagere at vi kunne spørre sjelen til de vi ønsket å hjelpe. Dette gjaldt spesielt de som var så syke at de ikke kunne svare, f.eks. Dette ble vurdert i forhold til syke foreldre, og også de som er svært negative til all innblanding. De kan ha en annen holdning på sjelsnivå. Jeg prøvde dette ut på mine foreldre, dvs å gå inn å stille spørsmål til henholdsvis person og sjel. Det var litt morsomt, for begge viste motsatt svar på sjelsnivå enn som personer, og jeg ble også overrasket.

Jeg tenker at i slike spesielle tilfeller, som med din bror, f.eks. så er det riktig å vise ydmykhet og be om det beste, slik du har gjort. Healingarbeid foregår jo gså på et annet plan enn det fysiske, og jeg tenker det er bare rett og rimelig også å be om tillatelse (eller be om det beste) på det ikkefysiske planet. Altså kontakte sjelsnivået.

Jeg tror også du fikk en forespørsel selv der i bilen, dvs et rop om hjelp. Det var flott at du svarte på den, og fulgte ditt hjerte. Det er mine tanker.

En fantastisk ting du har bidratt med der Sommersky.

Det man kjenner i hjertet som riktig skal man følge!

Iallefall i slike nødsituasjoner.

Du er en fantastisk sjel! 

Det er godt å lese tilbakemeldingene deres, takk takk 

Personlige rom har jeg veldig respekt for, så det var en grense å overskride helt klart, men jeg føler at jeg ble båret over den grensen av en større mening. Noe som slo meg da jeg leste det Inger Lise skriver her, det er ikke meg, men den store planen. Det er sånn jeg opplever det. En del av meg, skal jeg innrømme, er litt småstolt over å ha vært med på min første healing-reise. Men det er noe som sier til meg, at jeg fikk lov å delta, men det var ikke meg som gjore dette. Det er omtrent som å være et redskap. Det er bra. Så tar ikke ego overhånd.

At broren min så meg i øynene etterpå og smilte. Det tok jeg som et godt tegn. Han er i real life ganske avstengt, men dette var vel sjelen hans jeg så? Den så fornøyd ut ihvertfall 

Min oppskrift: Riktig intensjon, riktig handling. Man kan tvile både seg selv og andre i hjel dersom man lar tvilerstemmen utenfra få brøle.
Viten kommer i rommet innenfra - utfra det handler man riktig. Du gjorde det riktige!

hilsen kariw

Hei Sommersky
Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg. Du har den helt riktige innstillingen,- at en ikke skal heale om en ikke er bedt om det,men du ble jo bedt!
Håper det går bedre med broren din nå? Og med deg?
Stor klem fra arkadia

Kariw: Takk for ord. Kjenner godt den brølende tvilerstemmen. Jeg holdt på å lytte til den, men fikk en forferdelig smålig og feig følelse av det. Det var nok riktig,ja.

Arkadia: Takk for svar. Jeg snakket med broren min på telefonen noen dager etter og han hørtes ganske munter ut faktisk. Men akkurat relasjonen vår er komplisert, så det er ikke så lange samtalene vi har. Med meg, joda...det er andre ting som tar opp hjerneenergien om dagen. Jeg må bare stole på at det går bra med han og hvis ikke, at jeg vil få beskjed igjen, på noen slags måte. Kan ikke vokte over han som en ørn heller, selv om det var det jeg hadde mest lyst til her en periode. 

[quote="Sommersky"]

Arkadia: Takk for svar. Jeg snakket med broren min på telefonen noen dager etter og han hørtes ganske munter ut faktisk. Men akkurat relasjonen vår er komplisert, så det er ikke så lange samtalene vi har. Med meg, joda...det er andre ting som tar opp hjerneenergien om dagen. Jeg må bare stole på at det går bra med han og hvis ikke, at jeg vil få beskjed igjen, på noen slags måte. Kan ikke vokte over han som en ørn heller, selv om det var det jeg hadde mest lyst til her en periode. 
[/quote
Høres nesten ut som jeg har det med min bror. Jeg har også gått og bekymret meg etter en tøff tid for et par år siden,-hvor jeg bl.a gikk langs elva og leita etter han Men,det har gått bra, og jeg klarer nå å stole på at uansett så fikser han ting uten at storesøster må følge med i alt. Vi har ikke de store samtalene sammen,men det er greit....
Håper det ender sånn for dere også Klemz

Hei du
Det høres tøft ut, arkadia. Godt at det går bedre med broren din nå 

Det var et vakkert stykke healingarbeide du gjorde Sommersky

Takk skal du ha, Ulvemor