Jeg ser etterhvert at drømmesymbolikken går igjen i arbeidet med selvhealing. Først var jeg en ridder uten borg, en som måtte kjempe seg igjennom mange murer for å komme fram til der hun hørte hjemme. Det var et slott og det har mange rom. Jeg har ryddet og vasket i rommene, men det er stadig nye dører. I det siste har jeg følt at jeg nærmer meg slutten. Kanskje ikke slutten på alle rommene, men slutten på å være så full av grums og falske forestillinger at jeg ikke kan se klart. Det jeg sier er at snart vil vinduene dukke opp. Snart kan jeg se ut, i mellomtiden gjelder det å rydde unna all skiten som ligger og sperrer forann.
Det er utrolig godt å kunne jobbe med symboler slik, selv om jeg ikke tar de fra trommereiser eller noe sånt. De bare er der og dukker opp i det jeg skriver og tenker eller ser for meg. På den måten har jeg et mål med det jeg gjør, som egentlig er mer spesifike enn andre mål. Å rydde på roteloftet i eget indre, føles som et håndterbar utfordring. I motsetning til mer abstrakte målsetninger som: selvaksept, bli hel, finne seg selv. Det er jo det man eeegentlig driver med, men de er lite konkrete ord å jobbe etter. Hvis man skal skyte en pil, trenger man å vite hvor blinken er.
Spennende reise, den å bli kjent med seg selv. Særlig når jeg til stadig blir overasket. Ser meg i speilet og gisper ...jøss, er dette meg?
Jeg digger det når de begrensningene, som jeg virkelig trodde var lover hakket i stein, bare løses opp. Vi er i stand til så mye mer enn vi tror.