Sjaman.com – Forumarkiv

Gjennom livet blir man til stadighet konfrontert med sorg og sorgreaksjoner og bearbeidelse av sorg er et tilbakevendende tema her på sonen spesielt i diktform.

Nå antyder ny studie at noen mennesker kommer seg aldri over sorgen. - De kan ha blitt avhengige. - se; http://www.forskning.no/artikler/2008/juni/186642

Hva tenker dere, er det ofte man ser tegn til slik avhengighet som det her antydes?

Og hvilke sjamanistiske teknikker/metoder finnes det for å bryte med avhengighetsforhold som dette?

Takk for interessant link,Ceno.
Ja,eg trur det er fullt muleg å komme inn i eit slikt spor,særleg vis ein i tillegg isolerer seg frå andre menneske.
Då er det lett at denne "sorgstimulansen" vert det einaste sterke følelseuttrykket ein faktisk får.

Derfor er det så viktig å ta tak i slike personar,og få dei UT,så dei kan sjå og føle på andre ting.
Tenker her på historien på Sona om indianarane som kasta ein annan uti ei elv,for å få han til å "vakne".
God gammaldags sjokk-terapi,det.
Men i vårt samfunn i dag kan det ta lang tid før nokon "ser".
Og antidepressiva held mange  borte frå "stupebrettet"
Diverre.

Det er mange som identifiserer seg meg sin sorg og da blir de avhengige for jeg-et frytker døden.
Det er mulig å skifte identifikasjon til noe mer livlig enn sorg.

Ha en god dag, gled deg og le
Gåååja

Kan det være sånn at når man kommer i sorg, jeg mener en som er traumatisk så kan man lett miste en sjelebit?

Da kan det lett bli sånn at man sitter for seg selv, ikke greie å fokusere på noe utenfor den smerten/tommheten som er inni seg selv.

Det må da harde skyts til for å komme ut av "dvalen", og kanskje ett like stort "sjokk" som da man mistet sjelebiten?
Man kommer kanskje ikke videre i første fase av sorgen kan være sjokk og vantro, tommhet etc.
Det samme kan skje om man blir skilt eller forlatt på en eller annen måte...

Så tror ikke man blir avhenig av sorgen, men man ser ikke noen utvei for hvordan man kan få ett bedre liv, og når man har vært lenge nok i den fasen, så blir det negative også en trygghet å være i.

Kan det være en annen vinkling??

Tja? Jo.

Men ligg det muligens ein litt smertefull sannhet i det at ein kan bli nettopp avhengig av sorgen(og ikkje omvendt)?

Ein kan jo ta fram sorgen på ny og på ny ,og pusse den blank og synleg og "beundre" den,nett som sølvtøyet,
når ein av ein el. anna grunn ikkje har anna å foreta seg?

Har sjøl opplevd velmeinande folk som har sagt at den sørgjande "må få ta den tid han treng,stakkar"(berre han sørger langt vekk frå dei),medan det den sørgjande etter årevis i si eiga suppe treng,er nokon som "fillerister" han ut av "rusen" og inn i livet att.
Me lever i eit samfunn der vanlege folk knapt torer "ta hol "på ein sørgjande i sitt nærmiljø!

Ofte starter det med noko så uskuldig som"ver venleg og ikkje kondoler ved grava" og den slags fraser.
Så vert sorgen sakte ,men sikkert til gulna sølvtøy som pulserer i kommodeskuffa.

Det er ein tragedie å sjå eit tynt sorg-spindelvev bli til ein heildekkande kokong på nokon,og me bør alle vere ansvarlege for å i allfall prøve å få innsyn i den.

Det er nok en balansegang som er hårfin, uten ett fasit svar.

Jeg sørget ikke over mine kjære før nesten ti år etter at de gikk bort, det blir også feil..

Men det er mange mennesker som graver seg ned i sorgen også, men det er nok en smerte som de kanskje kjenner igjen fra tidligere?

Ett spørsmål er dette som har uendelige mange svar, og ingen av dem er rette eller feile..

Stort tema, mange grunner & mange svar. Alle typer avhengighetsforhold har en grunn. Hva gjør folk avhengige av sorg?
"Hvorfor drikker Jeppe?" En sjamanistisk vinkling kan jo være at den døde har festet seg til den levende. Klebeånd kanskje?
I såfall vil vel den sjamanistiske metoden være å hjelpe denne ånden inn i lyset.

Folk identifiserer seg med ymse - også sorg - noen ganger av den enkle grunn at det er en vegring, en uvilje mot å ta et par grep
- ta ansvar for eget liv - reise seg som menneske og identifisere seg med seg selv - ingen andre. For det som ofte skjer desverre
er at man blir dullet for og kan spise valium. Jo flere valium - jo enklere - man slipper å ta ansvar.

Folk identifiserer seg med sykdom og overgrep og hendelser forøvrig også - "jeg er sånn fordi d & d".
Identifikasjonen ligger i hendelsen - ikke seg selv. En rusmisbrukers ektefelle blir sjelden avhengig, men medavhengig.
Hvilket betyr at vedkommende blirr avhengig av at ektefellen ruser seg - og også at h*n får den rusen h*n trenger.
Fordi da blir alt så meget enklere... for den rusfrie.

Det negative blir fort trygt ja - ingen tvil om det - og også mye enklere enn alt det nye skumle der ute.

Fordelen med en kokong da - er at den kan lede til en vakker sommerfugl.
Vi har alle et ansvar til å banke på kokongen og slippe sommerfuglen fri.... 


Hexedoktor'n

Takk for gode innspill 

Jeg har vært opptatt av dette temaet i ganske stor grad naturlig nok i og med at de "bagateller" jeg strevde med fikk fritt utvikle seg til en (i hjelpeapparatets øyne) uløselig livslang krisemaksimert tilstand.

Jeg må ærlig innrømme at det forbauser meg at det gjennom alle disse årene ikke ble gjort noe som helst i forhold til sorg, - det var ikke nevnt med et ord... (det vil si en syke-pleier kom engang inn i en dagligstue der jeg sto svært beveget og lyttet til http://youtube.com/watch?v=c0oCPBBFqiw )
hun spurte om det gikk bra med meg... noe gråtkvalt svarte jeg henne som sant var at det ikke gikk bra, det er ikke noe her som går bra, men jeg må jo jobbe med disse følelsene! hun forsvant og ...

Evig eies kun det tapte, - hevdes det og det er mange former for tap som kan knekke selv den "sterkeste". Når man opplever tap på flere hold/livsområder samtidig kan summen av avmaktsfølelsene bli totalt lammende og da er jo ikke veien lang til sosial angst og isolasjon.
Hvis enhver form for hjelpetiltak uteblir i en slik situasjon og dette vedvarer over tid finner jeg det ikke usansynlig at man forholdsvis raskt kan utvikle en form for avhengighet - ref. trygghet i isolasjon.

Jeg lurer på hva årsaken er til at man i dagens samfunn har så lite fokus på dette fenomenet at konkrete tiltak/handlingsplaner i slike sammenhenger nærmest er ikke eksisterende? Dette er jo reaksjoner som på ingen måte er unormale, uvanlige eller fremmede for oss.

Kan det være at sorg som oftest forbindes med døden og at dette temaet er noe som "skal" behandles i ensom stillhet?

Dette er et interessant tema du har tatt opp her, ceno, og med mange gode innspill.
Det du tar opp her får meg til å tenke på at i 'gamle dager' var familienettverkene en mye større og tettere del av samfunns-strukturen. Var det ikkeslik at sorg var noe som ble holdt innenfor familien, og en veldig privat sak - her i vår del av verden? Nu lever mange alene, strukturene er løsere og mer varierte. Sorgen siver mer ut i det offentlige rom på en måte. Helsevesenet og det offentlige apparatet må finne nye veier å forholde seg til dette. Bare tenk på soldater med post-traumatiske plager - dette ble det knapt snakket om tidligere, men nå forstår samfunnet at de kan trenge hjelp de også.
Det er så mange slags tap som kan skape sorgreaksjoner. Jeg er overbevist om at omgivelsene, nettverket og samfunns-systemene/jobbsituasjon osv. spiller en betydelig rolle i hvordan sorg og avhengighet håndteres av den enkelte. Kanskje kan det også bli en overlevelses-strategi i forhold til noe som kan være altfor tungt å håndtere.
Det er en kompleks og uensartet materie. Hvem har svarene for andres håndtering av sorg?