Sjaman.com – Forumarkiv

Temaet selvmord dukker opp siden jeg idag, igjen, har hatt en fortrolig og foruroligende samtale med en som for tiden ofte tenker på å ta sitt eget liv ...

Det kunne være mye å si om dette; linkene om korea er en begynnelse i de sene nattetimer.

Det følgende sitatet stammer fra " Shamanism: Foundation of the Korean World view", av Hahm Pyong-choon
Engelsken bærer preg av at dette er oversatt eller skrevet av en non-native speaker ... for meg var det verdt å lese.

Ikke minst har jeg levd i et asiatisk samfunn der selvmord var mindre tabubelagt enn i en kristen sammenheng; det har satt spor i meg. Mindre tabubelagt betyr imidlertid ikke at det sørges mindre. Sorgen kan deles offentlig på en annen måte.

Suicide

In view of the powerful attachment to life in Korea, taking one's own life to protest injustice naturally carries a tremendous impact on public opinion. Beyond the terrifying aspects of self-immolation as regards the individual, such an event also threatens to disrupt the natural rhythm of communal life to such an extent that the entire community is compelled to join in the effort to avenge the dead man. This explains why, when Korea was invaded by a neighboring power, many prominent Koreans committed suicide, leaving wills in which the brutal injustice was denounced. Observers of the Korean scene from more militaristic cultures have frequently criticized these self-immolations as indicative of the effeminate impotence of Korean political culture. According to such critics, it would have been more 'manly' and effective to have killed as many of the invaders as possible, but such criticism shows little understanding of the emotional and shamanistic bases of the suicides.

As we have already noted, for the shamanistic man, the foreboding of loneliness is a more effective sanction than guilt. Shame, the emotional reaction felt in the face of negative reaction front the community caused by apprehension of withdrawal of personal affection, is, therefore, a particularly powerful emotion for the shamanistic man. Impending ostracism is much more distressing than fear of transcendent retribution imposed by an abstract divinity as punishment for having violated a set of rigid metaphysical commandments. Indeed, the shamanistic man would hardly acknowledge the violation of such commandments to be wrong; to him, only tangible injuries to human bangs can be considered evil. To be sure, violation of property rights are evil, but they are considered less culpable than emotional or bodily harms because they affect the (1-4, p. human being less directly. The real harm in property offenses is the extent of personal pain which they cause, and their culpability is usually measured accordingly.

Shamanistic ethics are relative and situational; no attempt is made to fudge human conduct according to an absolute standard. Every deed is evaluated in light of the particular equities involved and in the context of the appropriate interpersonal dynamics. A wrong in one situation need not be a wrong in another. As in all shamanistic thought, dualism is refused in shamanistic ethics also. Good and evil are taken as a continuum, comprising an overlapping and interpenetrating whole. Neither can exist without the other, and neither is more potent or dominant than the other. Shamanistic man does not feel compelled to 'wield the sword of justice' in order to destroy evil. Indeed, extirpation of evil—though practically impossible in any eventwould itself be extremely evil—that is, inhuman. The shamanistic man is always struck by the Christian symbolism of the death of Christ, since the ultimate evil of Judas' betrayal and the cruelest murder of Jesus engendered the gospel of perfect love, resurrection, and salvation.

http://eng.buddhapia.com/_Service/_Cont ... 0000008748

Les hele artikkelen, da får du vite mer om en koreansk-shamanistisk forståelse av døden, som jo er en forutsetning for å innlemmelsen av tanker rundt selvmord. Såvidt jeg kan se er Hahm sjaman; jeg fant dette først ikveld.


Følgende ord stammer fra kommentarfeltet til en annen leseverdig blogg om selvmord i Korea skrevet
av en vestlig observateur:

One of the most basic ideas about suicide in the West is that it is the ultimate selfish act. But in Korea (and Japan? elsewhere in Asia?), people often think suicide is totally selfless. "You are giving yourself into nothingness," as a Korean friend of mine told me, soon after a friend of ours killed himself. (fremhevelsen av meg)

Han som skrev disse ordene påpeker videre en fare ved romantisering av selvmord i det moderne urbane Korea. En ikke-Koreaner også han.
Det er ett synspunkt. Jeg tror imidlertid at et vestlig perspektiv også kan gå glipp av sørgearbeidet og misforstå en omtale av døden som uttrykkes slik at vi oppfater det vi ser som en dyrking av døden. Sørgefargene kan være ulike, og i metaforisk forstand.

http://metropolitician.blogs.com/scribb ... g_wou.html

Så ved å drepe seg selv, fremmer han avsky for overgrepet?


Jeg trenger faktisk å tenke litt på denne.
Det er en helt annen etikk i bunn.

Bortsett fra den sjamanistiske frie moral, som jeg kjenner igjen

Ja... det är en annan vinkel, att grunna på... smaka på... vad har jag själv för värderingar och beteende i en sån situation, månn tro? Tänker också att självmordshandlingen är närmare att ta till, för en del kulturer i Asien och tänker naturligtvis då på Japan. Vad syns du om det - har du den synen på Japan, eller är det en fördom från oss i väst, att japanen i tradition, oftare valt självmord, än västerlänningen?


Personligen kände jag igen stycket om utanförskap och översatt till generellt shamanskt arbete, ser jag det nästan som ett måste - en förutsättning... Den som jobbar shamanskt ÄR ensam, med andehjälparna och kan inte dela det med andra, på samma sätt som... t.ex. en Nutriotonsexpert. Att arbeta kontinuerligt med verkliga arbeten, gör att den sortens  utanförskap. känns meningsfull.

Självmord har också varit ett återkommande tema här... En vän har kontinuerliga funderingar om hon vill ta sitt liv, eller vad annars det kan vara, som får henne att vilja bort. Vi har talat om detta många gånger och varje gång, kommer vi till konklusionen, att i hennes fall... är det en önskan bort - att vilja lämna detta och ensamheten i själen - men inte nödvändigtvis att dö.

Vad nu dö är...? Resa någon annanstans, känner jag.

Min vän, känner starkt att hon inte hör hemma här. Har känt det sedan barnaåren och längtar ofta, till den plats där hon hör hemma. Vart det nu är... Jag är inte så hemma på teorier om Indigobarn och sånt, men hon vill alltså nån annstans, där hon hör hemma. Och det är inte här, trots att hon har familj och vänner här.

Mina tankar i arla morgonstund.

Selvmord er tabu ene og alene fordi man ikke har tillit til at det er liv etter døden. Alternativt at det er en straffende Gud eller dårlig karma som venter på den andre siden hvis man begår selvmord. Dette tabuet er i seg selv et utrolig sterkt uttrykk for manglende tillit til livet. Det er misantropisk. Hvis livet er evig, er selvmord bare en enkel overgang fra en dimensjon til en annen. Nothing special.

Men hvis man først lever her på jorden, så er det av en grunn, og da bør man ikke gi opp. Mange føler at de ikke hører hjemme her, og det skyldes kanskje at de besøker dette stedet for første gang, slik at kultursjokket i møte med jordens lidelse føles uutholdelig i forhold til det man har opplevd av lykke i himmelregioner tidligere. Noen klarer ikke denne overgangen til vår dimensjon, og jeg klandrer dem ikke, men hvis sjelen lengder etter å utvikle compassion under vanskelige forhold, samt integrere negative energier, så nytter det ikke å få kalde føtter, fordi man vil uansett vende tilbake hit inntil man har lært å mestre forholdene her.

Men fjellvettreglene sier at det er aldri for sent å snu, så et lite selvmord gjør kanskje ikke så mye. Man kan alltids komme tilbake hit når man er bedre forberedt.

Men når man vet at selvmord alltid er en mulighet, en smertefri utvei (hvis kullos anvendes), så er det en trøst i seg selv, og det gjør at man kan alltid gi seg selv en ekstra dag å leve. Hvis man på den måten tar en dag av gangen kan det raskt bli et helt liv.

Og når man utvikler et bedre tidsperspektiv med åra ser man også at livet er så kort uansett at selvmord er nesten poengløst.

Man kan faktisk tåle utrolig mye lidelse hvis man uten skam har innsett at man når som helst kan si hasta la vista til denne verden. La ignorantene sitte igjen med skammen og uroen hvis de absolutt ønsker det.

Synes det er kult at de som har skapt software-programmet "Life on Earth" har lagt inn selvmord som en av mulighetene. Det gir en egen dybde lissom. 

kanskje selvmord er tabu fordi det gir et øyeblikk av total makt over eget liv?

I dont believe one should take a life unless one have to.

Peace and love.

"Vakker Forvandling":

I dont believe one should take a life unless one have to.

Peace and love.

When and why do we have to?

One example: When the doctors stop feeding an old person who can not eat and are in a lot of pain, this is a very common practice in the hospitals.

Peace and love

"Hjortedanser":

kanskje selvmord er tabu fordi det gir et øyeblikk av total makt over eget liv?

Kanskje det..

Eller kanskje fordi vi tar livet fra den "boligen" som sjelen fikk låne til dette livet.
Er denne boligen/kroppen egentlig noe vi (egoet) har rett til å sjalte og valte med?
Er den ikke et redskap for at sjelen skal ha mulighet til utvikling i jordelivet?

Kva med ein person som har opplevd stor fysisk eller psykisk smerte,og heller vil ta livet sitt enn å gjennomgå det ein gong til..
Er ikkje desse i si fulle rett?
Dei har kjent på smerten gitt dei i den kroppen dei har fått utdelt for å erfare(som det vert sagt over),og dei har erfart.
Kan me,(som ikkje kjenner smerten) nekte dei å gå vidare til ny kropp,men denne kunnskapen,for eit evt. betre formål?

"Final Tribe":

Kva med ein person som har opplevd stor fysisk eller psykisk smerte,og heller vil ta livet sitt enn å gjennomgå det ein gong til..
Er ikkje desse i si fulle rett?
Dei har kjent på smerten gitt dei i den kroppen dei har fått utdelt for å erfare(som det vert sagt over),og dei har erfart.
Kan me,(som ikkje kjenner smerten) nekte dei å gå vidare til ny kropp,men denne kunnskapen,for eit evt. betre formål?

Nei, ingen har rett til å dømme andre! Alle må velge selv. Smerte er også en del av livet, noen får et hardere liv enn andre. Jeg tror på sjelens karma. At jordelivet gir sjelen en sjanse til å transformere.

Men tabu oppstår gjerne av ting man ikke tør/vil snakke om. Kanskje er vi redde for å framstå som en som ikke har medfølelse med andre, hvis vi snakker?

Soul heal the soul sick.

Peace and love.

Man bør ikke begår selvmord hvis det resulterer i at ens nærmeste sitter igjen med skyldfølelse over at de ikke gjorde nok for å hjelpe avdøde mens denne ennå var i livet. I slike tilfeller er selvmord jævlig dårlig gjort, nesten på samme måte som de som slenger seg foran et tog eller lastbil og lar sjåføren sitte igjen med en haug rævva følelser. Da er det bedre å gjøre noe for å bedre egen livssituasjon.

Tror selvmord skyldes at man har låst seg fast i konvensjoner og ens egne og andres forventinger. Sistnevnte er bare mentale illusjoner man kan fri seg fra, med stor innsats om nødvendig.

Men selvmord er okay hvis man får en ekstremt smertefull sykdom eller har en biologisk hjerneskade som gjør at man er kronisk depressiv så langt ned i kjelleren at sjelen skriker av smerte hver våken time.

Er denne boligen/kroppen egentlig noe vi (egoet) har rett til å sjalte og valte med?

Hvorfor frivillig holde ut ekstrem smerte? Fordi man lider av slags religiøs/spirituell hysteri og frykt for at ens "ego", dvs. ens høyst naturlige motstand mot å bli "torturert" av en syk kropp, skal bli møtt av så mye fordømmelse av de høyere makter/krefter/åndelige prinsipper at man på ny blir dømt til å leve på nytt på jorden og oppleve det samme igjen og igjen inntil man har gitt seg over til ens "høyere selv". Men er ikke denne frykten for å oppleve den samme jævelskapen om igjen bare enda et uttrykk for egoet?

Denne type karma driver levende vesener fremover som om de er Pavlovs hunder, og personlig vil jeg gjøre opprør som djevelen selv mot et slikt forderva åndelige system dersom det virkelig eksisterer og ikke bare er en oppfinnelse skapt av forkvakla spirituelle mennesker.

Jeg har ingen suicidale tanker selv og har aldri hatt det, siden jeg er for nysgjerrig til å avslutte en god historie før jeg vet slutten, men hvis noen hopper ut for et stup ønsker jeg dem lykke til videre på ferden i multiverset.

Å romantisere selvmord derimot er bare teit og viser så dårlig smak at man burde gå å skamme seg.

So sakt før, jeg tror ikke på fordømmelse 
Bare at jordelivet er en mulighet for sjelens transformasjon..

You might want to read about this doctor from Michigan.

http://en.wikipedia.org/wiki/Jack_Kevorkian

Peace and love.

"Vakker Forvandling":

You might want to read about this doctor from Michigan.

http://en.wikipedia.org/wiki/Jack_Kevorkian

Peace and love.

Ja? jeg leser bl.a.

dying is not a crime

og er like enig her 

Altså: JEG TROR IKKE PÅ FORDØMMELSE.

Jordlivet er et sabla bra sted for sjelens transformasjon. Terningkast 6.

Tror ikke at aktivt dødshjelp bør legaliseres. En ting er å ta sitt eget liv, men å legge opp til at andre kan ta liv vil uthule respekten for menneskeverdet. Derimot kan nødretten rettferdiggjøre slik dødshjelp. Veldig bra paragraf, en av mine favoritter hvis jeg får si det selv.

Men det jeg ikke forstår er hvorfor folk lar det gå så langt at de må spille på legers dårlige samvittighet for å få avsluttet eget liv. Mye bedre å hoppe i fallskjerm og ikke trekke snora, i god tid før kroppen er så ødelagt at man ligger bundet til sykehus-sengen. Skjerpings alle dere gamlinger og sjuklinger!

Kva med denne bestemte dama?http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=522317
Det er tungt å miste eit barn,men kan eigentleg forstå henne?
Å seie nei til nytt hjerte,er det eit sakte sjølvmord eller er dette noko anna?

I know people who have been soul healed from taking there own life. Now Im not talking about physical pain.

Peace and love.

Det er vel det samme hva man kaller det, FT. Jenta vil ikke ha nytt hjerte, ferdig med det. Det er bare dødsangsten som lyser som et glorete neonlys ut av øya på alle rundt henne som gjør dette problematisk.

You might find this statistics interesting.

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_co ... icide_rate

Peace and love.

You might want to read this before healing a soul in this situation.

http://www.healthnewsflash.com/conditions/suicide.php

Peace and love.

You might also want to read this before healing.

http://www.netdoktor.dk/sunderaad/fakta/selvmord.htm

Peace and love.

Hvis en person er suicidal bør man selvfølgelig gjøre alt for å hjelpe vedkommende, slik at han eller hun får tilbake livsgnisten. Men synes likevel at linken du viste til er litt fordommsfull når det står som følger:

Some right-to-die advocacy groups promote the idea that suicide, including assisted suicide, can be a rational decision.  Others have argued that suicide is never a rational decision and that it is the result of depression, anxiety and fear of being dependent or a burden. Surveys of terminally ill persons indicate that very few consider taking their own life, and when they do, it is in the context of depression.  Attitude surveys suggest that assisted suicide is more acceptable by the public and health providers for the old who are ill or disabled, compared to the young who are ill or disabled. At this time, there is limited research on the frequency with which persons with terminal illness have depression and suicidal ideation, whether they would consider assisted suicide, the characteristics of such persons, and the context of their depression and suicidal thoughts, such as family stress, or availability of palliative care.   Neither is it yet clear what effect other factors such as the availability of social support, access to care, and pain relief may have on end-of-life preferences.  This public debate will be better informed after such research is conducted.

Man kan ikke behandle et så komplisert tema ved å bare skrive ett enkelt avsnitt. Hvis man tror at det ikke finnes liv etter døden, så kan det være rasjonelt å holde fast på livet uansett hvor mye det koster av fysiske smerter, men personlig har ikke jeg tenkt til å gjennomgå et smertehelvete bare på grunn av noen samfunnsnormer.

Hvis jeg for eksempel blir lemlesta i en trafikkulykke og legene begynner å operere meg uten bedøvelse, fordi de hevder at bedøvelse kan medføre at jeg dør, så kommer jeg til å slenge ut så mange gloser og forbannelser på operasjonsbordet at Gud kommer til å sende ned en ildkule bare for å stoppe all eder og gallen. Og hvis jeg overlever skal jeg sende tidenes verste torpedo på den legen som av "humanitære" og "moralske" prinsipper lot meg gå gjennom slik tortur uten bedøvelse.

Jeg er ikke redd døden og ingen skal komme å si at mitt dødsønske på et slikt operasjonsbord er et uttrykk for depresjon eller irrasjonell desperasjon. Så bare sleng på med morfin og send meg over til de evige jaktmarker.

"AndreasWinsnes":

Det er bare dødsangsten som lyser som et glorete neonlys ut av øya på alle rundt henne som gjør dette problematisk.

Nemleg!