Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Døden, ser vi på den som en fiende?

Det er den ikke, ikke slik jeg ser det, vi kan se på døden som en fiende

for vi er redde for å forlate det trygge, det som er kjent.

Energien vi har i kroppen vår, den forandrer jo bare form.

Alderen kan også være en fiende, for jo høyere opp i alder vi kommer

jo nærmere kommer vi døden, om man da ikke er syk eller har andre tanker om å forlate livet som vi har,

og som vi ikke snakker om.



Det er om vi stivner i livet, stivner når man er kommet til det punktet der man må velge om man vil leve eller dø.

Det går godt ant å være levende dø, der livet har stivnet i en repitasjon fra tidligere år. der man har stagnert og ikke kommer seg videre.

Å stivne i livet, det må være en større frykt enn døden, i hvertfall slik jeg opplever det.

Det å slutte å bevege seg, sinnet og alt annet som er bevegelig i eget liv,

det må ære målet.

Kort eller langt liv, bare man tøyer elastikken, flyter med, ser framover, lever i alle de små øyeblikk som danner en større forståelse for å utvikle seg, for å kjenne seg selv og sitt liv.



Livet og døden går hånd i hånd,

Det er det som er kjernen,

bare kjenn pulsen i livet,

følelsene som bølger i forandring, i undring..</t>

<t>Eg har vore redd for døden når eg var liten,og av å til kan spøkelsa frå den tia oppsøke meg for å teste meg ut,som dei gjorde den gongen.Men eg er ikkje lenger så redd for mørkjet som den gong,og det gjer spøkelsa mindre truande i dag.

I vintermørket tar eg meg ofte i å tenke på døden i ein eller annan form,her ein kveld fekk eg ein beskjed om at eg ville få besøk,og så skjedde det,fleire ånder passerte gjennom meg i det eg sovna inn.

Eg kunne ikkje våkna å rista det av meg.

Så eg kan sitja der tøff i pyjamas med kakaoen i hånda og sei med hånda på hjartet at eg ikkje fryktar døden

men så kan eg nog lett gløyme at denne dimensjonen er høgst levande og oppsøkande,og kan kome til meg når eg ikkje er med heile bevisstheten,som under søvnens hypnose,antakeligvis framprovosert av eit monotont nasalt lyd-bilde.

Som liten var det en ånd i lampen som hang i taket over sengen min,og om natten begynte den å svaie og bevege seg,eg hugsar mange mare draumar der eg sprang å sprang utan å kome av flekken,mens denne lampen med uhyggelig skjerm kom mot meg.

Eg likte ikkje å legge meg som liten,og nå har eg ei dotter på ti som eg trur opplever det same,at drømmeverden kan være skummel og slukende.då er det godt å snakke om det som rører seg.</t>

<t>Jeg hadde også litt mareritt som barn,

men av min mornor fikk jeg en stein

til å legge under puten, den hjalp...

Så gav bestemor meg noen hemmelige ord som skulle sies om jeg ble redd,

fantastisk ble det, og mørket var ikke farlig.



Nå når jeg er voksen så har alle mine barn, og mine tantebarn fått seg

drømmefangere, vi har gjort litt ut av det, og de er blitt fortalt hvorfor

de henger der de gjør etc. spesielt ho eine tantebarnet mitt

har fått god nattesøvn etter drømmefangeren kom i hus..



Vi snakker jo så lite om døden, så det er ikke rart at man blir redde.

Jeg har sett mange døde, og de har somregel hatt det godt, de ganger jeg er blitt redd, så er det min egen redsel for ikkje å strekke til som er kommet fram..



Natta :wub:</t>

<t>Som barn var jeg redd for å miste, men jeg viste aldrig hva jeg var redd for å miste,

jeg har tatt den runden flere ganger i mellom livet uten finne svaret,

en dag kom det til meg i voksen alder, jeg har vært redd for å miste meg selv,

den satt langt inne, selvutsletteren måtte fram i lyset.</t>