Fullendelse. Ingenting holdt henne tilbake. Hun var verken bundet av frykt, kjærlighet eller andre begrensninger. Derfor gikk hun helt inn i seg selv og ut på den andre siden.
Kroppen ble liggende forsonet og urørlig et sted mellom fjellene, der den var usynlig for menneskene og utenfor rekkevidde for deres nedtrykkende energi. Ingenting bandt henne. Hun ble fylt av en klarhet og fred som overgikk alt annet, og steg høyere og høyere opp mot himmelen.
Tidligere hadde hun vært redd for å dø. Redd for å miste alt et lite menneske kunne forledes til å tro at det trengte og var avhengig av. Trygghet, fellesskap, verdighet og forstand.
Hun hadde prøvd å flykte. På denne måten hadde frykten og skyggene fått overtaket, som et rovdyr som venter med å angripe til byttedyret legger på sprang.
Kunsten er å se bjørnen inn i øynene og stå i sin egen kraft helt til bamsen kryper klynkende inn i hiet igjen. Men det var ikke det hun hadde gjort denne gangen.
Denne gangen var hun lammet som la seg ned ved løvens side. –Spis meg om du vil. Handlingen føltes helt naturlig. Løven åpnet veien for henne, ut av denne verden og inn i lyset.
Under henne bølget et grønt og frodig landskap. Alt var hun klar til å forlate. Hun nærmet seg skyene nå.
Hun hadde blitt svimmel av høyden og trengte hvile. En sky var lavere enn de andre. Hun prøvde å lande på den, men klørne hennes fant ikke feste. I stedet grep frykten henne. Frykten for å miste det illusoriske fotfestet hun aldri hadde hatt, men trodde hun kunne finne. Kraften som trakk henne oppover slapp taket. –La meg falle, tenkte hun med et smil. Kraften grep henne til seg og løftet henne opp igjen.
I det øyeblikket hun brøt gjennom skydekket åpenbarte det seg de vakreste og mest himmelske farger og former hun hadde sett. Hun fikk øye på sola der den badet seg i sitt eget lys. Nå fløy hun på egne vinger.
Over skyene bredte det seg uendelige vidder og mektige fjell, hvite av lys, snø og renhet. Solstrålene speilte seg, blinket og gnistret i is og krystall.
Hun speidet utover det hele og kjente seg fri.
Etter hvert som hun nærmet seg lysets kilde erindret hun at det fantes et land bakenfor og bortenfor Sola, blant stjernene, og at det var der hun hadde kommet fra. Der ville hun finne sine egne. Hun var en løve med ørnevinger og menneskehode.
Løvens kraft var opprinnelig hennes.
Ved første øyekast hadde hun ikke sett tegn til liv under seg. Det var for mye lys og kulde til at noe kunne leve her, hadde hun tenkt. Men da hun så nærmere etter, oppdaget hun spor i snøen. Etter hvert fikk hun øye på dyrene som gikk i ett med alt det hvite.
Et lite dyr, en røyskatt med svart haletupp fanget fokuset og oppmerksomheten hennes. Drapsinstinktet slo inn. Hun ville fange det, kjenne det myke, varme kjøttet mellom klørne. Hun styrtet ned, men det var for sent. Hun hadde nølt for lenge og dyret hadde alt kommet seg inn i hullet sitt. Tilbake lå hun skadet i en fjellsprekk og klarte ikke å lette.
Hun kom til seg selv ved foten av et vanlig, grått fjell et sted på vestlandet.