Sjaman.com – Forumarkiv

Akkurat i kveld hadde jeg ønsket at det hadde vært mulig å lage til ei klargjøring/rituale for den siste reisen.
Snakke helt åpent om den, fått bruke tromme.. eller lest i bibelen hvis det var det de ønsket.
Dette mennesket som har begynt på sin siste reise er jeg så heldig å fått møte, fått sett litt av hennes styrke, og glimt av humor og smil.
Fått høre hennes historier gjennom ett helt liv.
Det var vondt å se mennesker som gråter, fordi de kjenner avmakten så sterkt, at de ikke hvet hva de skal si eller hvordan de skal være mot den døende.
De ser kreftene slippe taket, men holder fast i det som var, og jeg kjenner det igjen så uendelig godt. å håpe på litt mere tid.
Jeg skulle ønske at jeg hadde mer å tilby enn en skulder å gråte på.
At jeg kunne få si hvordan dødsreisen ville bli..

Amen!

En av klientene mine sa som siste setning:
Det vil bli en overraskelse og jeg gleder meg til den!

hilsen
Gåååja

..Og Woody Allan sa noe sånt som dette;

Jeg er ikke redd døden, jeg har bare ikke lyst til å være der når det skjer..

Eg blei rørt når eg las innlegget ditt White flame woman.
Det er så viktig tema. Eg har også jobba litt med døande, den flottaste jobben eg har hatt. Men nettopp denne kjensla av å koma til kort, fordi det er så lite kunnskap og rituale rundt dette med døden i vår kultur.
Det var interessant å lesa i Ailos artikkel om same tema, at våre rituale er mest for dei som er att. Det er jo veldig fint, men er ikkje nok sjølvsagt.
Viss me skal tru på kunnskapen som ligg i den tibetanske tradisjonen, så er det vel ikkje fullt så enkelt som at me døyr og så kjem til ljoset...(sjølvom det høyres veldig greit ut..)
Eg trur ikkje me treng å vera redd for å døy, men at overgangen kan bli mykje lettare og betre dersom me er førebudd på kva som ventar.
Og ikkje minst at det å få hjelp til å gjeva slepp på det som er her i denne verden, vil hjelpe oss vidare.

Isla