Jeg har gitt fødsel til en tromme.
Siden trommen er en del av meg så følger hun meg og min utvikling.
Siden jeg har forlatt en del av meg til trommen er jeg også en del av henne.
Det hele begynte med at jeg fant et lite stykke reinsdyrshorn i mosen på fjellet.
Det talte til meg og jeg tok det med meg. Stykket var et mellomting mellom Y og T.
Når jeg var kommet hjem var det en venn som sa meg, du skal nok laga en tromme til den lille hammern du fått.
Jeg hadde aldri tenkt meg at jeg skulle ha en tromme. Det gikk en tid og jeg bestemte meg for å prøve.
Jeg hadde allerede et tørt reinsdyrsskinn.
…så var det rammen da…
jeg er ikke snekker og jeg har ikke verktøyene som trengs.
Men…
kansje en mel sikt. Kansje fantes det en i mors foreldrehjem..
neste tilfelle jeg var der prøvde jeg å finne en, jeg fant kun sikter som var i bruk.
Etter en tid kom jeg dit igjen, hadde ikke gitt opp håpet. Jeg spurte morfar å hjelpe meg (han døde i 1963, men har hjulpet meg før).
Og den gangen fant jeg sikten, den lå i morfars snekkerverksted.
Deretter var det bare å lage tromma.
Fødselen tok kun noen timer..
Men svangerskapet hadde vart i nesten et år.
Jeg trommet med reinsdyrshornet. Lyden var utrolig. Så vakker og så sterk!!
Jeg brukte tromma mi i et år, så dro jeg på utesitting, og tok med meg tromma.
Når jeg prøvde å tromme så hadde den inget lyd!!
Vad var dette??
Jeg visste ikke da at trommer er avhengig av været.
Jeg viste tromma for Ailo og han syntes nok jeg hadde en veldig liten trommestikke så jeg fikk en som var større og kjempeflott.
Den satt to turkiser på den. Turkis… min yndliningsstein, som jeg har elsket siden jeg var barn. Steinen som for meg er en hjelper for å opprette balanse.
Så hjem igjen å bruke tromma, lyden var enda bedre, strekere og dypere. Tromma hadde vokset.
Så gikk et år igjen.
Jeg fikk en ny nabo som forstyrret seg på tromma.
Jeg sluttet å bruke den. Brukte tromme-CD i stedet.
Når jeg noen gang prøvde å tromme så var der et lyd som jeg ikke hadde hørt før. Den hørtes ikke ren, det var et burr-lyd i trommen.
Så gikk et år igjen, naboen fløttet, og vi ble fri, trommen min og jeg.
Men.. hun burret fremdeles.
Viste hun på noe mangel hos meg, noen dissonanse i meg, eller var hun bare lei seg at hun ikke hadde blitt brukt under så lang tid.
Kansje var burringa en del av utviklingen, min og trommens.
Så når nesten et åt til hadde gått fikk jeg en gave av en vennine.
Det var fire smykker hun mente passet meg. To turkissmykker som jeg syntes var nydelig, som jeg ble veldig glad for. Når jeg hadde hatt disse smykkene en tid og gledet meg så ga jeg dem vider. Jeg trengte dem ikke og gleden har jeg jo fortsatt.
To smykker er igjen, det ene vet jeg fremdeles ikke noe om.
Det siste er en trommebunn baksiden av en tromme. Det er et anheng og trommesiden av smykket er helt jevn og blank.
Jeg mente nesten å si nei til dette men tok det allikevel.
Nå skønner jeg..
Trommen har begynt å snakke, hun forteller meg ting.
Om hvordan alt hører sammen. Hun viser meg på sammenheng jeg ikke hadde en anelse om.
Og hun viser meg bilder, de bildene som jeg skal male på henne.
De kommer etterhvert.
Kansje tar det et år til før dette er ferdig.
Jeg har prøvd å tromme…
Burret er borte…
Lyden er vakker!!
gunilla
Vet ikke om det er tromma som vokser sammen med oss, eller om det er vi som blir mer og mer åpen, tror mest på begge deler egentlig. Du og din tromme er samhandling, utveksling av energier og kjærlighet. Du og din tromme er ett Hvis din tromme skal males, vil bildene dukke opp når tiden er inne, når du og tromma er klar for det 
Tusen takk for at du deler 
