Da jeg som tenåring ble vilt forelsket i tverrfløya, var det bare en ting som sto i hodet på meg; å kjøpe meg ei. Foreldrene mine så ikke verdien i musikk, så jeg måtte skaffe meg jobb ved siden av skolearbeidet. Jeg kjøpte ei fløyte og øvde målbevisst i et par år, da denne hendelsen skjedde som jeg nå deler med dere. Og så for jeg håpe at rette vedkommende leser denne historien. Hvorfor, det skal jeg komme tilbake til.
Men så historien.
Mine besteforeldre eide ei øy på Helgelandskysten som var fraflyttet. På denne fantastisk vakre øya vokste det uvanlige store mengder med multer, derfor satte mine besteforeldre inn annonser i lokalavisen der det sto at multeplukking var forbudt - men, men. Multene lyste gult mellom blå himmel og blått hav, og lukta av multelyng rev i nesen på lang vei, så... Fremmede lurte seg i land. Jeg meldte meg frivillig til ta på meg et aller så lite vakthold, rodde to timer, bar i land mat og drikke for ei ukes spennende opphold. Teltet rigget jeg mellom to humper i terrenget. Så satt jeg der på en knaus og kikket utover havet, gumlet på ei brødskive med mykt smør og nyplukket multer, drakk sterk bålkokt kaffe og ventet.
På kvelden skjedde det. Det var en usedvanlig mørk augustkveld, til nordland å være, og jeg hadde ruslet bort fra knausen min og funnet fram til teltet. Jeg satt og mediterte med sarte fløytetoner da jeg plutselig hørte en motordur som stadig vokste. Lyden stoppet, ble etterfulgt av et plask fra et anker som ble sluppet og deretter hørtes lyden av åretak. Jeg så ingenting fra der jeg satt, men snart oppfattet jeg lyden av en robåt som ble trukket i land, og to stemmer som samtalte. Stemmene kom nærmere, sammen med lyden av bær som falt i blikkspann. Vel, vel jeg var atten og veltrent - det skal jeg ikke nekte for. Men jeg var ikke typen for maktbruk, jeg var nok mer en naturens og musikkens melankoliker. Så derfor ble det slik. At jeg grep til.. Ja, du forstår meg sikkert. Jeg grep til fløyta. Akkurat det øyeblikket da de var så nære at fløytas såre toner kunne lokkes inn i øregangene deres, uten at de så verken telt eller hulder, akkurat det øyeblikket valgte jeg. Og jeg må innrømme at jeg spilte med gåsehud, jeg har det faktisk nå også mens jeg forteller. Tonene var så guddommelig velvalgte, og med hjelp fra gjenklang i naturen omkring vokste de gradvis i kraft, de fløy over gul lyng og danset over svaberg, sloss med dønningene langt der ute og endte der bare en strek skilte havet fra himmelen. Bare vettskremte fottrinn, paniske åretak og en illsint båtmotor prøvde å ta lydrommet fra fløyta. Til slutt lå bare stillheten tilbake, jeg la føyta fra meg og gikk meg en tur, fant to tomme bærspann og gikk tilbake til teltet.
Jeg sov godt den natta. Og denne historien hadde jeg faktisk nesten glemt, hadde det ikke vært for dette radioprogrammet som jeg tilfeldigvis hørte mens jeg kjørte bil, tyve år senere. Et innringingsprogram for folk som ville fortelle mystiske historier. Og en av stemmene som ringte fortalte om den fløytespillende huldra på den mystiske øy på den trolske Helgelandskysten. To fiskere hadde gått i land for å kvile seg etter en lang fisketur, da de hørte huldra spille... Og dette var sant, for han og kameraten var edruelige mennesker, og begge hadde hørt.
Kjære dere to; jeg var ingen hulder. Jeg var bare en ensom gutt på atten. Tja, ensom og ensom - jeg hadde jo fløyta.
Vinge
Det er en artig historie 