Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har lenge hatt en følelse at jeg lever i et vakuum,pakket inn i en tett plastboks...Jeg  ser på tromma min som henger i veggen og vil bli tatt ned, følt i mine hender og reise på en befriende reise...men jeg kan ikke, jeg vil men kan ikke... det føles slik som alt har stanset, hele meg, og alt rundt meg...jeg går i ring og finner ikke veien...
Hver morgen jeg våkner er første tanken  min  å ta trommen ned, stryke over den  med hendene og slå taktene til noe som vil føre meg bort fra denne vakuumfølelsen... men nei.. alt er som i går, forgårs  ...
Innerst inne vet jeg at det er bare trommen min som kan føre meg ut igjen, og likevel  er jeg som stein, ubevegelig og paralysert i noe jeg ikke kan  sette ord på..
Vet ikke hva det er, eller  muligens er det en "stopp i veien videre"... Men hva skal jeg gjøre? Jeg vil ut av det, jeg vil videre,fordi  i et sted ser jeg "bilder" om noe annet, men vet ikke hvordan jeg skal gripe fatt i de..
Så her  står jeg, og ser på tromma mi og  håper at den kunne slå taktene av seg selv og føre meg dit hvor svarene er... Kanskje gjør  den det  en dag?

"marihøna":

Vet ikke hva det er, eller  muligens er det en "stopp i veien videre"... Men hva skal jeg gjøre? Jeg vil ut av det, jeg vil videre,fordi  i et sted ser jeg "bilder" om noe annet, men vet ikke hvordan jeg skal gripe fatt i de..
Så her  står jeg, og ser på tromma mi og  håper at den kunne slå taktene av seg selv og føre meg dit hvor svarene er... Kanskje gjør  den det  en dag?

Du har kommet ganske langt i din vei, men nå gjør egoet et skikkelig opprør.
Egoet ser at det er på vei til å miste kontrollen over deg 

Og da gjør det alt for å kunne holde på det "gode gamle", den tilstanden du er i nå..

Du sier selv at det er kun trommen som kan hjelpe deg videre, og da stritter egoet imot 
Den vil ikke tromme... 

Så mitt råd er; vær mer bestemt med deg selv, du må nesten gjøre opprør mot ditt eget ego,
og tvinge deg selv til å bruke trommen.

Ta kontrollen tilbake over deg selv 

Klem fra
Samin 

Takk for dine gode råd, Samin. Har faktisk tenkt tanken om å tvinge meg til å ta trommen  ned , men så.. har alt  bare  stoppet, akkurat som hendene ikke vil gjøre de riktige bevegelsene som trengs  til å ta trommen  ned og røre den... men jeg  må antakeligvis jobbe  litt med meg selv og prøve å få kontrollen over meg selv igjen... ( hmm enkelte gang  lurer jeg på om jeg er  to i en  og samme "skall", den ene vil og den andre vil ikke, og av slikt blir det bare kaos)..

klem fra marihøna:-)

Hva med å lytte på den der den henger....kanskje kan den spille av seg selv? Å lytte innover for å høre den der?

Pussig, det her innlegget inspirerte meg til å ta frem tromma - den har vært like ved siden av godstolen i etpar måneder uten at jeg har rørt den, bortsett fra en fullmånetromming med gjengen like før jul. Jeg oppdaga i dag nye tegninger i skinnet. Det er dukket opp et digert ansikt. Jeg vet ikke om det er en indianer, men det kan også ligne på en sjaman fra russland, fordi han har noe over panna - jeg tenker på de frynsene de har fremfor øynene.
Er det jeg som utvikler meg, eller er det tromma, kan man spørre seg! Eller har det vært der hele tida uten at jeg så det? Merkelig!

Mvh Stridshjelp

Ps. Jeg ser at jeg har rota meg bort fra temaet. Men det jeg først skulle si er at jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Men kanskje skal det være sånn? Kanskje noe nytt vokser frem? Osho zen-tarot, store arkana nr. 5, kalt nothingness beskriver akkurat dette. Fra tomheten kom skapelsen. Noe nytt blir født.

Dette ligner endel på den situasjonen jeg har vært i. Det er antakelig ikke så uvanlig.
Med all respekt for Samins råd - kanskje har han rett- men jeg tror ikke på å tvinge frem noe.
Skjønt det kan være situasjoner der en formelig må dra seg  selv opp etter håret, så tror jeg helst slike død-perioder er et varsel om å ta det med ro.
Kanskje er det sjelen som "tvinger" sin vilje fram? Lytt innover, hva vil ditt indre, din sjel? Hvordan står det til i livet ditt ellers? Er det noe du behøver å se nærmere på? Om det skjuler seg en angst for å tromme- kanskje er det riktig å se på hva den bunner i?
Jeg bare spør,har ingen svar.Men vil dele mine tanker. Tålmodighet er ofte det beste svaret.

Lykke til på veien.

Jeg har mange ganger opplevd denne følelsen i forbindelse med "selvhealing"/bønn, fra underbevisstheten min gjentas ordet "egoblokkering" - Husker ikke å ha sett eller hørt ordet før, men det føles som om mitt gamle gjenstridige teite tankesett vil gjøre alt for å forhindre meg i å fullføre det jeg har satt meg fore.

Noen ganger trosser jeg med suksess disse sperrene, andre ganger ikke og jeg vet ikke hva som til enhver tid er riktig for meg.

I lommen min ligger lappen - Lære å tåle og ikke vite!

"The fool"

Vi har nog alla varit i den situation, som du beskriver...
Hur länge har ditt vakuum varit?
Ibland är det bara att vänta ut det, men andra gånger har jag märkt, att det är en annan väg, som är svaret.
Att jag ska ändra mina sätt att göra saker och göra något nytt eller göra det gamla på ett nytt sätt.

Kanske du ska göra på ett annat sätt, än att använda trumman just nu?
Bara en tanke/refleksjon  /Lie

Dette er noe alle som driver med meditasjon, trommereiser, sufidans, qi gong og andre spirituelle disipliner kjenner seg godt igjen i. jeg gjør ihvertfall det og det fins bare en utvei: "Gjør det". Det er enkelt. Tankene som man lett kan identifisere seg med lager illusjoner og vil styrke egostrukturen mens trommen vil bety dens død. Disse tankene ER ikke deg. igjen, ikke styrk tvilen og Gjør det, gjør det gjennomfør det.

Det er den eneste måten og den er NÅ.

"Kokopelli":

"Gjør det". Det er enkelt. Tankene som man lett kan identifisere seg med lager illusjoner og vil styrke egostrukturen mens trommen vil bety dens død. Disse tankene ER ikke deg. igjen, ikke styrk tvilen og Gjør det, gjør det gjennomfør det.

Det er den eneste måten og den er NÅ.

Takk kokopelli... takk førr kraft! 

Egentlig så vet jeg alt dette og egentlig vet jeg at egoet mitt er  sannsynligvis  i villspor p.g.a. uforutsette hendelser i mitt liv.. som regel så har både jeg og mitt ego  alltid  før eller senere klart å bryte barrierene og gått videre, selv om det i begynnelsen har vært både vinglete og vaklende skritt.. tror nok at dagen kommer, og trommen blir tatt ned igjen og vi begynner å tale " samme språk"... for jeg har alltid( innerst inne )vært en optimist

Kanskje du skulle la være å tenke på det. Finn på noe annet, som kan få deg inn på rett spor igjen, men unngå å tenke på at du er på villspor.

Det jeg gjør når jeg føler jeg ikke kommer videre er å ta meg en tur ut i naturen, noen ganger må det flere turer til, men det hjelper. Kontakten med naturen fører meg alltid tilbake på riktig spor. Når jeg går der i naturen tar jeg naturen inn med hele kroppen, jeg ser, hører, lukter, føler og lytter med hele kroppen. Som sagt noen ganger trenger jeg flere turer, men jeg kommer tilbake, klarer å knekke egoet.

Uansett hva du gjør: Lykke til 

Takk for denne tråden, jeg trengte å lese at det ikke bare er jeg som strever med å samarbeide med tromma mi. "Felles skjebne, felles trøst" som det heter. Må bare smøre meg med tålmodighetskrem faktor 20 og håpe det gir seg. Ikke forsere barrieren, men la den være der som en påminnelse om å ikke stresse fremover slik jeg aller helst vil.

Igjen, takk 

Min tromme og jeg har en prossess sammen - vi vokser sammen fremover. Den står nå urørt og sten-hard i skinnet. Jeg ser på den og vet at jeg også trenger å bli strøket med olje over skinnet mitt før det blir mykt, så jeg smører meg med tålmodighet ennå... så får vi se hva som skjer.kanskje kommer det noen og smører meg snart..
Min trøst er at jeg er i en prossess....

Eller en annen løsning kan være å se om du har en "oppmerksomhets-tyv" på det området som blokkerer...

Lykke til på ferden..

Klem Elin

Alt til rett tid...
(lett å si , men det stemmer alltid )
du vil føle det når tiden er inne

Bra at du deler slike tanker med oss her inne
plutselig er det
et ord
en setning
som får deg til å fortsette 

Tålmodighet og respekt for
veien

Lys og kjærlighet til deg på reisen din