Været er en utfordring i det vi skal sette opp lavvoen som noen av oss skal overnatte i. Vi basker med naturkreftene, og taper til slutt da stangen brekker rett av og lavvoen ligger på høyde med bakken ... Heldigvis har noen med telt og biler så det er mulig å få ly for natten. Stormen uler hele natten, og det kjennes som bilen løftes fra bakken. Jeg tenker på stakkarene i teltene, og håper de etter omstendighetene har det bra.
Når det lysner tidlig tirsdag morgen er det sol bak fjellene, men teltene ligger ganske flate i vinden. Det er en ganske så forblåst, men forventningsfull, gjeng som søker ly bak en hytte for å spise og koke kaffe på primus. Senere drar vi til slakteplassen, der vi får se innheningen hvor reinen skal komme inn og hvordan slakteprosessen skal foregå.
Men der kommer også nedturen. På grunn av den sterke vinden, kan ikke helikopteret som skal jage reinen inn fra vidda lette. Dermed kommer det ingen rein den dagen, og heller ikke neste dag ...
Litt skuffet vender hjemover, for jeg vet at jeg har ingen mulighet for å dra tilbake igjen den uken. Og følgende fredag slaktes det rein i Valdres, uten at jeg er med. Men lykken er fortsatt med meg. Søndag får jeg telefon fra en engel som har vært der; Du kan komme å hente skinnet ditt på Oslo S! Snille, snille dama har tatt med et skinn til meg, så får jeg ivertfall ta del i avhåringen. Som også er en del av MOTET.
Hjemme i hagen fyller jeg baljen med grønnsåpevann, åpner sekken og kjenner lukten av vilt dyr. Jeg legger ham forsiktig i vannet. Han er stor og ganske langhåret, har fortsatt ørene og halestjerten på. Jeg ser ham for meg ute på vidda der han står stille i stormen og får noen dager ekstra å leve pga av uværet. Jeg ser ham løpe fritt rundt innen lyden av helikopteret skremmer ham til å løpe en retning han ikke velger selv. Jeg ser redselen i øynene hans når han ankommer slakteplassen. Jeg ser ham bli valgt ut, slaktet og flådd. Jeg ser takknemmelig på ham og lover å ta godt vare på ham.
Hver dag vasker jeg ham, og litt etter litt kan jeg skyve hårene av ham. Noen dager lukter han mer enn andre dager, men det er overhodet ikke så ille som jeg har blitt forespeilet. Kanskje jeg har talenter som garver?
Etter noen dager er sekken med hårene større enn sekken med skinnet, og pus følger skeptisk med på prosessen, fra sidelinjen. Hun har dessverre samme farge som hårene i sekken, og flytter mer og mer over til naboen ... Seks dager etter at jeg fikk reinen min, henger han hårløs til tørk i epletreet. Jeg har skrapet kjøttsiden, skjært av ørene og hengt ham i ly under en presenning for å beskytte ham mot skjærene. Nå skal han få henge her til jeg får kjøpt kalialun og kan ta fatt på garveprosessen. Han skal få bli en vakker skåltromme som kan vare lenge, lenge. Og jeg er et lite skritt nærmere å bli helt i mitt eget liv. Jeg sender varme, takknemelige tanker til Knut som har lært meg prosessen, Ester som tok med skinnet til meg, min lille datter som synes det er helt naturlig at mamma vasker skinn i hagen, mine overbærende naboer (- barna som synes det lukter bæsj hos meg) og pus som har flyttet hjem igjen.
. Men tror jeg hadde hatt enormt store problemer med å skyte et dyr, samtidig tror jeg skjønner det forholdet du nå fikk til dyret.
(Jeg har sett bildene dine på siden her).
er litt misunnelig...
