Sjaman.com – Forumarkiv

🔍 Søk
Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Ahrefs [Bot]
Mens debatten om enteogene planter kjøler seg ned tenkte jeg at jeg skulle skrive og sitere litt om...  >:( andre enteogene vesener!
De aller fleste levende vesener og substanser, inkludert dyr, mennesker, molekyler, ånder og utenomjordiske vesener har blitt spist i utforsknings øyemed av sjamaner, medisinmenn og kvinner, og ikke minst barn i alle aldre. Hvordan fant man ellers ut at man kunne få enteogene opplevelser av å slikke visse padder av slekten Bufo på ryggen eller skrape av ryggsekretet deres og innta det? Enteogene dyr eller dyresekreter er forresten en nesten glemt vitenskap, kanskje fordi de fleste av dem er allerede er utryddet?
Det å spise kjøttet (eller andre deler) fra kraftfulle dyr eller totemdyr, gjerne offerdyr, var og er en utbredt rituell praksis blant mange folkeslag og denne skikken gir dem del i dette dyrets medisin, evner, kraft og velsignelse gjennom ritualet uansett om selve dyret man spiste er enteogent eller ikke. I nyere tid er særlig kinesisk og afrikansk medisinpraksis kjent for å bruke dyr som medisin i sine healinger og ritualer. Rituell kannibalisme med det samme formål i sinnet har også vært nokså vanlig, det er i hvert fall dokumentert over hele kloden. Man kan mene så mangt om disse ritualene og rituelt inntak av dyr og mennesker, men det er et faktum at dette er en utbredt form for rituell medisin og magi brukt i de alle fleste kulturer.
Utenomjordiske? Er ikke det litt drøyt, tenker mange kanskje nå? Vel, det vet jeg fint lite om, men jeg vil legge ut en en tekst fra et intervju med Credo Mutwa, en sørafrikansk zulusjaman.  Interessant, uansett om det er mytisk virkelighet eller ikke (hva er egentlig forskjellen?). Han forteller om enteogent alienkjøtt med over 2 måneders medisinsk virkning etter 1 ukes intens purging. Vi lever i en vidunderlig verden!

Jeg påpeker samtidig at jeg med dette ikke vil oppfordre små og store tenåringer eller andre uansvarlige mennesker til å eksperimentere med utenomjordisk humanoid antropofagi, paddeslimsniffing eller andre enteogene ritualer, men bare ønsker å belyse noen andre aspekter ved den enteogene vitenskapen enn de som har kommet fram hittil.  ;D

God sommer, alle sammen!

lasse



Fra To the Biggest Secret
Credo Mutwa: ...Sangomas bring such people to me in large numbers, because they think I am the best one to help in such problems. So, in the last 40 years or so, I have received many women who have actually been impregnated by the Mantindane and their pregnancies mysteriously terminated, leaving the woman feeling defiled, feeling guilty, and rejected by her family. It becomes my duty to convince the family of the woman's innocence, to try and heal the terrible spiritual and mental-as well as physical-trauma that the woman has undergone, and to otherwise help her and her members of the family, and forget what happened. No, sir; if these aliens are from a far away planet, why are they able to impregnate women? And why did that strange creature, which was naked, with red pubic hair, which climbed over me on that working table, why did it have an organ which, though slightly different from that of a normal woman, was still a recognizable female organ? The creature's organ was in the wrong place. It was slightly more in the front, where that of normal woman is between the legs. But it was recognizable, and it looked like a female organ. It had hair like a woman's organ. So, sir, I believe that these so-called aliens don't come from far away at all. I believe that they are here with us, and I believe that they need substances from us, just as some of us human beings use certain things from wild animals, such as monkey glands, for certain selfish purposes of our own. I believe, sir, that we should study this dangerous phenomenon very, very, clearly and with objective minds. Far too many people fall into the temptation of looking upon these "aliens" as supernatural creatures. They are just solid creatures, sir. They are like us; and, furthermore, I'm going to make a statement here which will come as a surprise: the Grey aliens, sir, are edible. Surprised?
Martin:Please continue.
Credo Mutwa: I said, sir, the Grey aliens are edible.
Martin:Yes, I heard that and I'm anxious to....
Credo Mutwa: Their flesh is protein, just as animal flesh on Earth is, but, anyone who ingests Grey alien flesh comes very, very close to death. I nearly did. You see, in Lesotho there is a mountain called Laribe; it is called the Crying Stone mountain. On several occasions, in the last 50 years or so, alien craft have crashed against this mountain. And one last incident was reported in the newspapers not so long ago.

An African who believes that these creatures are gods, when they find the corpse of a dead Grey alien, they take it, put it in a bag, and drag it into the bush, where they dismember it and ritually eat it.

But some of them die as a result of ingesting that thing. About a year before I had the experience from the Inyangani Mountains, I had been given, by a friend of mine in Lesotho, flesh from what he called a sky god. I was skeptical. He gave me a small lump of grey, rather dry stuff, which he said was the flesh. And he and I and his wife ritually ate this thing, one night. After we had eaten this thing, sir, on the following day, exactly, our bodies erupted into a rash which was like nothing I had experienced in my life before. Our bodies were so full of the rash and urticaria, it was as if we had small pox. We itched, the itching was horrible, especially under the arm-pits and between the legs, and the buttocks. Our tongues began to swell. We could not breathe. And for a number of days, my friend, his wife and I were totally helpless, secretly attended by initiates who were studying under my friend, who was a shaman. I came very close to death. There was bleeding from nearly every orifice in our body. We passed blood, much blood when we went to the toilet. We could barely walk, barely breathe. And after about 4 or 5 days, the rash subsided, then the pealing of the skin took its place now. Our skins began to peal, in scales like that of a snake shedding it's skin. Sir, it was one of the most terrible experiences I had undergone. In fact, when I began to feel better, I think that my being abducted by the Mantindane was the direct result of my having ingested flesh from one of these creatures. I had not believed that what my friend was giving me was flesh from a creature. I assumed it was some kind of root or herb or whatever. But, afterwards, I recalled the taste of the thing. It had a coppery taste, and had the same type of smell that I was to encounter in 1959. And, after the rash went down-while I was still peeling and we were smeared from head to foot with coconut oil by the initiates, every day-a strange change came over us, sir, which I am asking all people of knowledge who would read this in your country to try and explain to me. We went crazy, sir, utterly crazy. We started laughing like real loony tunes. It was ha-ha-ha-ha-ha-ha, day after day-for the slightest things we started laughing our heads off, for hours, until you were nearly exhausted. And then the laughing went away; and then a strange thing happened, a thing which my friend said was the goal which those who ate the flesh of a Mantindane wanted to achieve. It was as if we had ingested a strange substance, a drug, a drug like no other on this Earth. Suddenly, our feelings were heightened. When you drank water, it was as if you had drunk a wine of some kind.

Water became as delicious as a man-made drink. Food began to taste amazingly. Every feeling was heightened, and it's indescribable-it was as if I was one with the very heart of the universe. I cannot describe it any other way. And this feeling of amazing intensity of feeling lasted for over 2 months. When I listened to music, it was as if there was music behind the music, behind the music. When I painted pictures-which is what I do for a living-and when I was holding a particular color on the tip of my brush, it was as if there were other colors in that color. It was an indescribable thing, sir. Even now I cannot describe it. But let me now, sir, go to something else. The Mantindane are not the only alien beings that we Africans have seen and know about, and have got stories to tell about...
GjenopprettetMedlem
Wow, sir, glad I'm not hungry sir  :w00t:

Den der tar jo kaka - men bra at det endte godt da - huff, ganske spooky :lol:

Lille Ulv
Sensis [Crawler]
Jeg har hatt den store utfordring og velsignelse å være til stede ved belæringene til Namgyal Rinpoche, en kanadisk rinpoche, anerkjent som opplyst av Dalai Lama og av  Karmapa. For mange gir det kredibilitet, men først og fremst gav han selv kredibilitet. Den b le skapt ved hans nærvær. Men ikke all åndelig transmisjon kjennes som himmelen. For den går inn i moralske emner. Her er et lite utdrag fra en forelesning han hadde om "Moral og etikk".

... it is easier to meditate than to be moral...it is very easy to say go and focus on an earth mandala, og go and watch the breathing...But when you enter the field of morality, you need two things. First of all, you have to be scrupulously honest in what might be callet the examination of consiousness and you will see also your moral values change.There are many, many issues involved with it and above all, you have to have a continuum of mindfulmness, recollectedness. Also viewing what you are thinking, what you are speaking and what you are doing....

Now, in some of the societies in which I have lived it is moral to kill...For eksample, i visited Uringaya...and the year before they had killed a few missionaries. Didn`t like them for some reason or other. It was very debatable  whether we could visit these Asmat people. The reason was that they hav e constant village to village warfares going on. In that society, if you didn`go to kill the other village, you were letting down your people. And it was viewed as an immoral act... It was condemned.

I have met people in this life who ate their mother and father and they considered it a good act.

...may I give you the rationale for eating your mother? You may be interested in it. They had come to a pioint where they where very old and about to die. They were a burden on the society and they should go out in style, as among the Naga peoples.

What you did was you tied your dear, sainted mother to a tree, you bent it down, then you let it go...the catapult effect...

You dashed whatever brains your mother had left after bringing you up against a cliff an then I guess you also...do you have a sense of humour??? I have what is called the black Irish sense of humour...

So you had your tenderised meat, also....this is really black Irish humour.

So you ate her because it was to respect her.


Dette er skrevet ned fra en muntlig avskrift fra Rinpoche, et manus på 26 sider.

Jeg tror også slikt hente i Sameland i gamle tider. Jeg tror det var slik at etterkommere hjelp sine gamle besteforeldre ned i pulken, og skjøv den ut overt stupet. Jeg har lest om dette. Jeg tolker det slik at de gamle gjerne dø i det "kjøretøyet" som hadde ført dem omkring i denne verden, for å bringe dem til den neste.

Livet var hardt i gamle dager,  og det å være en byrde for andre kunne være tyngre enn å leve.

Det er ikke slik at jeg tror at iformasjoner som dette direkte kan vekke oss opp til vår egen indre visdom, men dette tilhører erfaringer og praksis fra vår menneskelige familie, erfaringer gjort på veien ut av labyrinten, til friheten.

I mitt liv har jeg truffet en god del mennesker som har uuttrykt utrolige sympatier for sjamanisme og sjamaner. Men så har det forunderlige skjedd at bare noen måneder seinere, er sympatiene snudd til like dype antipatier, uten at sjamanismen har forandret seg.

Jeg er sikker på at det å meditere over egen moral, slik Rinpoche omtaler det her, er en viktig del av veien.  Og det å bli klar over de nærmest automatiske verdiene og reaksjonene skapt av sympatier og antipatier er en del av dette arbeidet.

Mvh Ailo
GjenopprettetMedlem
"ailo":


Livet var hardt i gamle dager,  og det å være en byrde for andre kunne være tyngre enn å leve.

Det er ikke slik at jeg tror at iformasjoner som dette direkte kan vekke oss opp til vår egen indre visdom, men dette tilhører erfaringer og praksis fra vår menneskelige familie, erfaringer gjort på veien ut av labyrinten, til friheten.



I eldre tider var det  "ættestupet og utburd " -
i dag sulter folk ihjel på underbemannete sykehjem og det er anledning til abort dersom fosteret er misdannet osv. Er vi kommet lenger på vår vei mot friheten ...

Å ta debatter om moral og etikk ned på hverdagsnivå i lunsjpausen og ved kjøkkenbordet er et sunnhetstegn, og det er iallefall viktig at etikk og moral også løftes ned og ikke bare opp i TV-debatten. Men det er først når man selv personlig står midt oppi det etiske og moralske dilemmaet at man får trøkket til å lete opp sin indre visdom.

Pulverisering av ansvar er vi flink til i vår tid, vi "utdannes" faktisk til det det - men hva gjør det med oss som mennesker? Det er visst ikke bare jeg som mener at vi trenger en ny Sokrates på torget ...  men dette ble vel kanskje litt vel utover sidelinja i forhold til emnet ...

hilsen kariw
Yahoo Slurp [Bot]
Hej Ailo  :icon_biggrin:

Du skriver: "Livet var hardt i gamle dager,  og det å være en byrde for andre kunne være tyngre enn å leve."

Jeg tror desværre ikke,  det kun er i gamle dage det var sådan. Jeg hører det tit fra ældre mennesker, at de ikke vil være en byrde for andre, og vores samfuld er bygget op på at alle skal klare sig sig.  :whatthef:

Før hen levede man sammen, unge som gamle og ingen følte sig som byrde, for der var plads til alle.. Nu flytter vi hurtigst muligt hjemmefra for at få vores eget, og glemmer alt det, de gamle kunne lærer de helt unge... >:(

Så prisen vi betaler idag... er vi selv vil føle os som en byrde for andre, når vi bliver gamle  :whatthef:

Hilsen Shamanen  :icon_biggrin:
Anonymous
Men vi dytter ikke våre gamle utfor stup i dag, og vi ville nok ikke heller syns det var greit at de gikk ut i skogen for å dø når de fant det for godt..
Har lest om naturfolk at de når de følte de var ferdig med livet, og de ikke lenger kunne bidra med noe i samfunnet/familien, da bestemte de seg rett og slett for å dø. Da kunne de slutte å spise og bare sette seg til å vente på døden, og jeg tror ikke engang de syntes det var noen katastrofe. :-)
På en måte er vi så redd for døden i dag, vi vil ikke la folk få dø når de er ferdig med dette livet.
- Men derfra til å spise dem... øh..