Sjaman.com – Forumarkiv

http://no.wikipedia.org/wiki/Fossekall

Første gang jeg traff Fossekallen (også kalt for elvapest eller vassokse), vår nasjonalfugl var omtrent på denne tiden for 2 år siden, da fikk jeg tatt noen bilder av den som jeg trodde skulle bli bra, men neida, - på de beste bildene vistes den bare som en liten sort prikk...  Så da gjorde jeg en avtale med Fossekallen om å komme tilbake når jeg hadde skaffet meg digitalt speilreflekskamera.

I dag tidlig la jeg i vei innover marka for å se om han var hjemme, på veien dit hørte jeg et noe uvanlig rovfugl lyd og fikk til min store glede øye på et par hauker som seilte over dalen og klarte jammen å få frem foto apparatet tidsnok til å ta bilde... (har ikke helt funnet ut hvilken art, men jeg tror det er Hønsehauk - fint hvis noen kan hjelpe meg til å artsbestemme (se innfelt bilde i Rovfugl-kamp).

Da jeg kom frem til møtestedet hverken så eller hørte jeg noen Fossekall, så da kauket jeg nedover elven at nå var jeg her og at jeg skulle bare spise lunsj så var jeg klar! Halvveis i siste brødskiven kommer han flyvende som en strek opp langs strykene og lander på en stein bare ti meter fra meg, jeg ble så forfjamset at kaffekoppen tippet rett ned i sekken. Men kallen lot seg ikke bry med det, han stupte ut i det krystallklare vannet, jumpet opp på steinen igjen, stakk hals og kikket litt på meg før det bar ut i elven igjen. Da hadde jeg fått summet meg såpass at det ble tre fine bilder, det virket som om Fossekallen var fornøyd han også for han forsvant like kjapt som han hadde dukket opp, jeg rakk så vidt å rope et; tusen hjertelig takk, - før han var borte.

Etter å ha tømt sekken for kaffe ruslet jeg noen hundre meter for å ta bilder av et svanepar som jeg hadde sett like før jeg krysset elven (har ikke kommet meg til å se på disse bildene enda, men jeg tror at de ble klarere enn de jeg hadde tatt av et annet svanepar sist lørdag). Det hadde ingen hensikt å begi seg lenger innover dalen i morken snø, så jeg labbet tilbake til broen,. tenkte at jeg kunne sette meg ved brokaret, nyte kaffe og vårsolen. Da jeg kom tilbake til broen var jammen kallen på plass igjen, denne gangen forsvant han ikke og jeg fant meg en høvelig plass, det tok ikke mange minuttene før Fossekallen var så nært at jeg nærmest måtte bøye meg ut over elvebredden for å ta bilder, jeg har ikke opplevd makan til pr kåt Fossekall...     

Etter å ha fått i meg litt middagsmat hjemme bar det avsted ned til havet, tenkte jeg kunne nyte en aldri så liten ettermidagslur i sval bris og rolig sjø. I en tretopp rett ovenfor meg satt Havørnen og nøt vårsola, den er ikke så fryktelig vanskelig å få øye på nå før løvet spretter. Etter vel en time ble det litt kjølig og i det jeg skulle til å pakke sekken hører jeg Hauken igjen, heldigvis står jeg da med fotoapparatet i hånden og det er bare å knipse i vei...
Avstanden er ca. 300 meter så bildene ble ikke så veldig klare akkurat, men for en opplevelse, - Hauken jaget ørenen ut av berget flere ganger før ørnen ga seg og forsvant. Hauken kom tilbake og landet ca 50 meter fra der ønen satt tidligere, det blir spennede å se om jeg treffer på den igjen og håper indelig at jeg har prioritert å lese litt i foto apparatet's bruksanvisning til da   

fin den  der kallen,et nydelig bilde.

lager den ikke en kjekk lyd også?



(gir du den matbiter og tar den på tur?,eller er det tekst til bildet kanskje?)

Mvh.Knutchem.

Gla'Kallen er ute å flakser

Strömstare...

Det blei en spennende dag for joCeno-fine 

"teleterkji":

fin den  der kallen,et nydelig bilde.

lager den ikke en kjekk lyd også?

(gir du den matbiter og tar den på tur?,eller er det tekst til bildet kanskje?)

Mvh.Knutchem.

Takk - Ja æ og Fossekallen kan vel tellate oss litt skryt av dette bildet, blei storfornøyd 

Han skravla en hel masse, æ holdt for det meste pusten..

Han får gjerne være med på tur flere ganger, for han ordna med nista sjøl 

Du snakker, du bare roper nedover elva, også kjem han   

ceno fuglehvisker 

Flotte bilder Ceno! 

Heldig er du som har hatt så fine naturopplevelser i det siste!

Lurer på at den rovfuglen på ørnebildet
muligens er en fjellvåk.
Fjellvåken har hvit stjert med mørke endebånd,
mens hønsehaukens stjert er spraglete eller stripete.

Ja Ceno fuglevisker
En flott historie med flotte bilder. 

RITA

Takk skal dere ha og Idnar, jeg er sikker på at du har helt rett og når jeg hørte lydklippet fra den første linken var det ingen tvil.

http://ansatte.uit.no/trekkfugl/SIDE_FJELLVAAK.HTML

http://no.wikipedia.org/wiki/Fjellv%C3%A5k

http://en.wikipedia.org/wiki/Rough-legged_Buzzard

http://www.nrk.no/programmer/tv/newton/2850577.html

http://hedmark.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=231

Tenker at det nærmeste jeg har vært den lyden før er fra et naturprogram på tv, - den har ikke hekket her i området så lenge jeg har bodd her (siden 1995) så vidt jeg vet (det har vært hauk her to år, men da jobbet jeg for det meste og så lite til de).

Jeg så en av våkene forrige onsdag, fikk tatt et bilde men det var litt sent på dagen og det var gråvær, men jeg er sikker på at det er den ene av dem. Det vil jo si at det faktisk er mulig at de vil forsøke å hekke her og det ville vært kjempespennende, spesielt hvis de velger det området jeg så dem jage ørnen fra. Klarer jeg å lokalisere reiret med fuglekikkerten min så kan jeg følge godt med på trygg avstand.

Det kan kanskje bli konflikt med havørnen da den hekker under fire kilometer i luftlinje fra dette berget og ørnene pleier å sitte og speide etter føde her. Nå liker jo jeg også å sitte på toppen av dette fjellet med trommen min, men jeg får finne meg et annet fjell. Skal ta meg en tur for å ”hviske” noen ord til ørnene der jeg ber dem pent om å gi ”fritt luftrom” for fjellvåkene. Kanskje kan jeg lage et fjellvåk ritual, danse denne flotte fuglen og be en bønn om at de får være i fred.

http://youtube.com/watch?v=SjRiumG-TVo  …(Hmm kanskje ikke riktig som denne, en litt roligere takt og mer glidende, noe som passer til to fjær). - http://tinyurl.com/4vxvyd

Herlig opplevelse Ceno,
og jeg er enig med Idnar om at fuglen innfelt til venstre
er en fjellvåk, og den vi ser øverst til høyre med
den hvite stjerten, var ett flott bilde av havørna

Keep on flying Cenobird

Ceno fulgehvisker... 

Nydelige bilder & vakker natur -
et velskrevet lite innblikk i din hverdag -

Takk for at du deler 

Grynne i morken snø er tungt...


Hexedoktor'n

takk igjen - skal fly som best jeg kan 

Etter noen timer søvn var det bare å forberede denne dagen til fjellvåk seremoni, pakket sekken og la av sted til en av plassene jeg bruker, denne plassen kaller jeg ”fremtidsutsikten”.
Senere på dagen dro jeg til ”havørnens kraftstein” ved havet. Det har vært en lang og fin dag, sliten, solbrent, glad og ydmyk, - naturens gave er så stor at jeg finner den vanskelig å beskrive i ord. Det lå en ørnefjær på hjemveien, jeg kan bare tolke denne som et tegn på at min bønn er hørt (hadde ikke med fotoapparatet i dag da fotografering ikke var mitt fokus, men legger ved et bilde jeg tok nå i kveld). Hvordan jeg skal tolke dette tegnet vet jeg ikke enda.

Like før jeg var hjemme stoppet en av naboene meg og lurte på hva jeg holdt på med, hun hadde hørt trommingen. Jeg forklarte henne at den var til hjelp for meditasjon og at dette ga best resultat ute i naturen, hun så ørnefjæren og fortalte meg at det var en stor fugl i skogen rett ovenfor boligfeltet vi bor i, hun hadde hørt den om natten og en dag i vinter hadde den sittet i flere timer ved garasjen hennes. Naboen hennes igjen hadde ringt viltnemda for å få disse til å komme og skyte denne ”gaupa” for hun våget ikke la barna leke ute med slike rovdyr luskende rundt husveggene.

Med hvite flammer stod treet som om det brant, gå naturen i møte og gjør det nå!
Jeg så bilder av meg selv der jeg renset meg i røkelse med fjæren som kom til meg i går.
Så våknet jeg helt fortumlet, hadde lagt meg til å sove i boden fordi der er det helt mørkt og kjølig. Jeg ante ikke hva klokken var, måtte bare stå opp selv om det verket i hele kroppen etter de siste dagenes fysiske utskeielser. Kom meg ut i stua og så på klokken 03.27, pokker vel tre timer søvn er for lite til at jeg klarer en ny tur i dag…

Etter å ha surfet litt nett, fått i meg et par kopper kaffe ute på trappen til herlig fuglesang, renset meg både i vann og røkelse bar det av sted. Det er bare en plass jeg vet om som det kan stå et slikt tre og dit er det langt, mer enn halvannen time på sykkel før jeg kan begynne å gå. Merkelig at denne plassen skulle dukke opp nå, stedet er nordøstvendt og ligger høyt oppe under bratte flåg. Det er fortsatt svært vått der og slettes ikke ufarlig på løs myk mose, mange av buskene er pill råtne, så man kan fort være uheldig om en ikke er ytterst forsiktig.

Jeg bestemte meg for først å sykle dit jeg hadde sett fjellvåken og havørnen krangle om revir for å se i kikkerten etter tegn på aktivitet. Ti minutter senere satt jeg på en liten bergnabb ved havet, pakket ut utstyret og rettet kikkerten mot toppen av fjellet. Det ble noe vinglete uten stativ så jeg plundret litt med å finne en stødig stilling, idet jeg retter kikkerten opp på nytt får jeg øye på noe mørkt som beveger seg. Forsiktig gled jeg ned av turkrakken og la meg flat som en linselus på den fuktige bakken, fiklet frem fotoapparatet imens det jublet stille inne i meg.

Bare femti meter fra meg så jeg bevegelsen igjen og nå hadde jeg fotoapparatet klart, oteren dykket, - men kan hadde retning beint imot meg. Like etter kommer han opp på en liten stein og det er bare å få et autofokuspunkt til å treffe rett, det surret i kamera deler imens oteren fortsatte med sitt. Oteren svømte inn mot land og forsvant opp mot skogen, nå jublet jeg høylytt i en aldri så liten oterdans for det ble syv bilder av ham på den korte strekningen.

Etter vel femten minutter intens kikking opp mot berget konstaterte jeg at det ikke var noe som tydet på at det fantes et rede der og kom frem til at det var en plass som kunne være ideell, men der var det ingen kvister. Rullet meg en røyk og satt der i tanker om den lange turen jeg hadde foran meg, skvatt passelig til da det kommer to havørner flygende langs skogen og lander i et tre et stykke under berget.  Det tok meg ikke mange sekundene før jeg hadde lokalisert de i okularet og med et ”men i helsike, har du skulle sett…”, så jeg ørnene i et tre som var nesten dekket av hvite dun dotter og små fjær.

Vi hadde vel kikket på hverandre i ca en halv time, de forholdt seg rolige og jeg byttet tilstadighet mellom fotoapparat og kikkert, - det var utgjort å få klare bilder, avstanden var for stor og det var for mange busker imellom oss. Berget skrår nedover mot venstre og hvis jeg sykler rundt på baksiden av fjellet kan det hende at det er mulig å finne en god posisjon i omtrent samme høyde. På veien dit stoppet jeg som snarest ved ”fremtidsutsikten” og takket, like før jeg kom frem til kanten av berget så jeg at det hadde vært en stor fugl som hadde lagt igjen et bløtt banskit-grønt visittkort på en gren og i snøen. ”Sporet” var helt ferskt og det datt ut av meg; hvem er det egentlig som kikker på hvem her?

Femten meter fra kanten tar jeg frem fotoapparatet og i det samme kommer den ene ørnen seilende ut av skogen, gjør seg en runde som for å vise meg ”ædda bædda, du er oppdaget”, seiler inn over skogen og får med seg den andre. Begge ørnene tar seg to runder rundt meg før de forsvinner bak fjellet. Jeg nekter – ja, jeg blånekter å tro at de kunne hørt meg, det var i alle fall mer enn hundre og femti meter mellom der jeg stod og treet de satt i, dessuten var jeg jo på den andre siden av fjellet.

I kikkerten ser jeg bort mot treet og det er tydelig at det har vært et rede der for det henger kvister og gress i treet, resten ligger på marken. Det ble en strabasiøs tur ned dit, på vegen di så jeg også den fjellhyllen som jeg mente kunne være en god reirplass og riktig, rett under bergveggen lå restene. Etter å ha tilbrakt noen timer i det bratte terrenget, var jeg passe dehydrert og vanvittig sliten. Fant en bekk, drakk litt og lot hendene kjøle seg i det klare vannet. Jeg hadde lagt utover fjærene og satt å så på disse da bildet fra White Flame Woman dukker opp i mitt indre. Et øyeblikksbilde av ceno ”hvem det nå enn er” full i fjær ved vannet.

Jeg fikset frem mobiltelefonen, forsøkte å ringe Wolf for å fortelle at nå er det like før ”cenobird” tar helt av, har i alle fall fjær nok. Måtte le passe crazy, ceno hestevisker, ceno fuglevisker, det er ikke jeg som visker, - det er naturen. Den ikke bare hvisker den roper ut; Kom i møte, gjør det nå!

Kom til å tenke på den nabodamen som hadde ringt til viltnemda, jeg ga henne en ørnefjær (som takk for reiki helaing og et lynkurs i dette som jeg hadde kjøpt tidligere) i fjor vår og da så hun bare rart på meg. Det faller meg inn at jeg sannsynligvis bør gjøre meg en tur innom henne, det er stor healing i å være i kontakt med naturen, den har mer å lære fra seg enn det å se forskjell på hubro og gaupe.

Retter en stor takk til naturen som i all sin prakt og visdom fosser imot denne kallen - ceno

Men du ceno hvisker- du hører.
Nydelig

Helt oppslukt og dypt fasinert leser
jeg om din tur inn i naturen,
Ceno historie- og myteforteller 

Härligt! 

Gud så fantastisk

Slike solskinnshistorier som denne har også sine mørke sider som muligens ikke er synlige ved første øyekast, - ser man godt etter finner man de.

Tenker ørnene her har bedt meg om å se litt i fra deres perspektiv også...

Første Nyttårsdag i fjor ruslet jeg hjemover under disse bergene, møtte oteren og ble minnet på at det kunne være greit å holde seg på rett side av veien. Ørnene kom flygende og jeg spurte de om de skulle bygge reir her dette året, noe jeg er hellig overbevist om at de gjorde,
men jeg kunne ikke se at det var noe særlig ”flytrafikk” i den tiden ungene ustanselig ville krevd mat. 

Det opptok meg en del og en dag jeg hadde fått haik med en landbruksavløser nevnte jeg dette, han svarte meg ikke og pratet om andre ting, som hvems bil var blitt sett utenfor huset til den og den i sene nattetimer. Kan jo bare gjette, men finner det sannsynelig at han visste mer om dette ørneparet enn jeg og det siste året har jeg fått vite at det i de senere år er skutt tre ørner her i kommunen, det er flere ting som tyder på at havørnen er utsatt for overgrep.

Ikke noe argument får meg til å tro at det ørneredet som lå på bakken under berget hadde falt ned av seg selv, berghyllen var romslig og formet slik at selv de sterkeste vindkast neppe ville fått godt nok tak på redet til å blåse det bort. Skulle et sterkt vindkast klare å løfte det over kanten ville det helt sikkert ikke falt rett ned, det lå ikke spredt utover, men i en stor haug.

Treet som det andre redet var bygget i var kraftig og delte seg i tre solide greiner, det hang skrått utover lien etter å ha fått hard medfart fra et steinskred tidligere. Det var nok smågrener til å feste et rede i uten fare for at det skulle falle sammen, jeg balanserte opp stammen og stod der redet hadde vært og det var nesten ikke antydning til bevegelse i treet, også her hadde redet ”falt” rett i bakken...

Disse rede-restene var etter alt og dømme forholdsvis nye og jeg finner det desverre ikke usannsynelig at det ble bygd i fjor.

Jeg akter nå å la folk i bygden få vite at jeg heretter vil følge svært nøye med, poengtere at disse fuglene er fredet og fortelle at jeg vil ikke nøle med å rapportere all "mistenksom" atferd i forbindelse med rovfuglene i området (samt vise dem at jeg har fotoapparat med svært kraftig teleobjektiv).

Så får "bygdedyret" (som kameraten min kaller folkesnakket) gjøre resten 

ceno - Goaskinviellja

"cenobit":

Jeg akter nå å la folk i bygden få vite at jeg heretter vil følge svært nøye med, poengtere at disse fuglene er fredet og fortelle at jeg vil ikke nøle med å rapportere all "mistenksom" atferd i forbindelse med rovfuglene i området (samt vise dem at jeg har fotoapparat med svært kraftig teleobjektiv).

Skulle ønske det fantes tusener som deg rundt om på bygdene ...