Samtaler med trær

Anonymous

Noen av de mer interessante dialoger jeg har hatt, har vært med trær. Noen av dem er gamle, og endog vise, men naturligvis ikke alle. Trærs personlighet og individualitet er like variert som hos fugler og mennesker, vil jeg påstå.
Noen av dem er hyggelige og vennlige, som meg, men andre igjen kan være både grinete og bitre.

Tildels formes de av omstendighetene som oss mennesker, arv og miljø. Trærnes posisjon i forhold til hverandre, kampen om lyset, tilgangen til vann og jordsmonnet.... Trær som står i skyggen av andre trær kan foreksemepl i sitt stille sinn ikke ha særlig imot at naboen som har stått og skygget for sola i 100 år, blir slått av lynet, eller ett opp av mark?

Noen trær er imøtekommende, i den grad i er i stand til å komme noen i møte, " Ojsan, jeg satt visst fast her..."
Men som sådan er de vennlige og blide, og har ingenting imot å slå av en prat. Andre er sure og tverre, og sender en bilder om å pelle seg vekk.Et beskt lite bjerktre som sto i skyggen, litt deformert, truet med å ete meg, og sendte meg bilder av den hadde kniv og gaffel og smekk, og fæle skarpe tenner, omtrent som "Uhyret fra Tasmania"...

Trærne kommuniserer telepatisk, så det er ingen problemer med å fordype seg og få kontakt om man vil.
Litt vann setter de pris på. Samtalene min har gjerne begynt med at jeg har tenkt " Jøss, for et flott tre...de greinene, og bladene, og jøye meg, du er jammen meg et fint tre...Så utrolig vakkert..."
" Sier du det, tusen takk" tenkte treet til meg....så var samtalen igang...

Noen trær vet om noe gjemmes under røttene deres, men de har ikke begreper for det. For dem er det " noe", noe av det som menneskene driver med. Et tre som i 20 år hadde stått i bakken oppfor et hus, hadde stått der og sett i 20 år på at folk gikk inn og ut av "den greia der", sa den, og pekte med grenene mot huset 150 meter unna. Den hadde ikke noe begrep for hus.

Trærne peker ut nøyaktige retninger, ved å telepatisk henlede oppmerksomheten fra stammen via grenen til den kvisten som peker presis. At trær "står stille" er en illusjon. De danser i enslags slowmotion, og jeg tror det er uavhengig av vinden. Man kan se det tydeligere når man filmer trær i løpet av det døgn og kjører det på fast movie. Det gjelder forresten alle planter? Kan godt hende jeg tar feil.

Som sagt, personlighetene deres varierer, og noen av dem er helt utrolige. Noen har god hukommelse, og har rikelig med tid til å grunne på sitt. Noen er nysgjerringe på menneskene, og vant til folk. Og ikke vet jeg hvor de får det fra. Et ca 10-20 år gammelt lindetre lærte meg den Islamsk trosbekjenneslen, og påsto videre å sette meg tilbake til en inkarnasjon under navnet Saleb Ihu Allah...

Men ut av det trær og ånder påstår, og folk, må mye taes med en klype salt, så jeg sjekket opp denne Saleb mange år seinere. Saleb bin Allah, var et av navnene som Salebh tok da han konvertrerte til Islam. Fra før av var han Saleb inb Basra, og han var enslags sufimester med noen hundre disipler. (akk ja disse orientens profeter og deres disipler...) Han var visst også en morsom skøyer, men han kunne utføre vidunderlige ting også. For å si det sånn , Saleb konvertere til Islam, og forstatte sin sufi dervisjskole inkorporert i Islam, og ble senere enslags Islamsk helgen. Jeg tror det er 28. kapittel i Koranen som er hans.

Fantastiske historier tenkte jeg... Om man skulle ta alt trær påstår for god fisk, hadde jeg satt meg på flyet til Teheran i morgen, og sagt;" her er jeg,..."!

Men det lærte meg også en sang eller joik, som på en måte er byens hemmelige nøkkel, det forenende punktet, der de mest paradoksale motsetningene på en måte er inkorporert i samme...

Takk for påminnelsene om joikens grenseløse rekkevidde.........

Trærnes sosiale liv i skauen, kampen om lyset og vannet, danner frodigere spektre av forskjellige personligheter, konstellasjoner og subjektive intensjoner...Og takk og pris manglfold ar andre verdener...

Men sånn her kan kan etslags bydyr se det. Det er nysgjerrig på å høre om andres opplevelser med trær, det skulle vel være en skog av historier å ta av?

Mvh

Anonymous

Du forunderlige verden!
Og jeg som har hevdet at jeg ikke har naboer.

Det står et nåletre (hverken gran eller furu) rett sydvest for mitt lille hus i skogen. Noe ved det har interessert meg siden jeg overtok huset.
Jeg for ta en allvorsprat i kveld.

Hm, hva skal jeg åpne med? Litt snakk om været?

Om jeg ikke umiddelbart får kontakt (hvilket kanskje beror mer på meg enn på treet) kan jeg jo småprate litt med det hver gang jeg er i nærheten av det.

Din beretning om kommunikasjon med trærne får meg til å tenke på en metode som benyttes for å utdanne plantesjamaner (curanderos) i Amasonas jungelen. Vedkommende som ønsker å lære om plantenes helbredende (og andre) egenskaper må bo allene i jungelen i en periode på opp til tre år. I denne perioden snakkes det ikke med noen, og de eneste han/hun møter er de som bringer litt å tygge på. Kostholdet er enkelt, kokebananer og en spesiell type fisk (forestill deg hvordan dette nytes mot slutten av det tredje året!). Når tiden er inne (mot slutten av oppholdet) gjennomføres en seremoni som bland annet innebærer å spise noen hvite tremark. I denne seremonien møter vedkommende rett og slett en treånd som helt enkelt overfører all sin kunnskap, om vedkommende klarer å bevare fatningen.

Kom også til å tenke på en treånd jeg mødte under en av ajahuasca seremoniene i Amasonas i høst. Jeg har kalt ham Grangubben. En livlig fyr med furet ansikt, og en topplue som et skudd i rødt og sort. Fyren gapskrattet og buktet seg rundt i alle sine grener og nåler. Kanskje jeg skulle snakke litt med ham og?

Gormii

GjenopprettetMedlem

våger nesten ikke å si det, men jeg har ett tre i skogen som jeg kaller bestefar, jeg får sitte hos han ( i fanget)

og der sovner jeg. Det er ikke så mange ord vi veksler, men jeg har det godt der og han virker også fornøyd.

Anonymous

Lauvtrær på disse breddegraderer er som bjørner, de går i dvale på vinteren, men kvikner til på våren. De eviggrønne i hvert fall i mindre grad, de beholder noe av sin ytre vitalitet gjennom vinteren, og er muligens også helt tilstede gjennomom vinteren?

Men som sagt, trær har ikke intellekt, og forstår egentlig ikke ord, og har egentlig ikke ord selv. Kommunikasjonen går på en måte gjennom bilder og stemninger. Det holder ikke for meg å kun tenke med ord, at " du er et vakkert tre", men det må tenkes med bilder, den ideen må formidles, uten ord, som bilder, men den kan godt ledsages av ord.

En fordel å sjalte ut intellektet for å kunne kommunisere direkte. Småbarn som ennå ikke har utviklet, og ennå ikke er slaver av intellektet, har lettere for å skjønne slikt.

Også når man lytter etter treets meldinger, er det ikke nødvendigvis ord å lytte etter, men bilder, stemninger og ideer. Når kommunikasjonen først er i gang, kan den forsåvidt godt oppfattes som ord. Jeg tviler allikevel på at trær forstår språk, men at det muligens forholder seg til språk indirekte, at kommunikasjonen går gjennom etslags filter som forvandler treets impulser til ord, og andre veien, muligens ord til bilder og følelser.

Dette skjer helt sømløst, så man skulle nesten tro at enkelte trær på en måte er i stand til å kommunisere verbalt, telepatisk. En liten gave til treet har alltid for meg vært en begynnelse, å vanne det litt av egen kilde. Som en gave, gjør det en forskjell.

Noe som sikkert ofte også er aktuelt, som med forfedrene og juletreet, er at ånder og guder kan ta bolig i trær og snakke gjennom dem. Livets tre, Yggdrasil, yrer av all slags liv. Så om det er treet jet jeg til enhver tid har snakket med , eller ånder som har brukt treet som legeme temporært, er jeg ikke sikker på i alle tilfeller. Det kan også være både og.

Noen trær er healere, og har over hele verden fra gammelt av stått til dispensasjon for syke, som har kunne overføre sine ubalanser til treet. Antropologien viser til en skog av eksempler fra hele verden. Det er fra gammelt av kjent for å fungere, man behøver ingen autorisasjon, det er bare å forstå det, tro det, og gjøre det.

En parallell er helbredende steiner man kan sitte på, og la den absorbere ubalansene. Johan Koven drev blant annet med slik healing ifølge historien. Mesmer en annen. Steiner var dypt inne i slikt. Kinesere og japanere bukker bare de hører om tanken.

På vinteren, når de eviggrønne trærne er nedsnedd, kan de noen ganger se ut som nisser med spisse hatter. Jeg er ikke hundre prosent sikker, men jeg mener å nyktert og edruelig ha sett en slik nisse komme ut av et slikt tre, i et vinterlandskap.

Men jeg påstår jo også å ha sett en famile med 3 "underjordiske", far og mor og barn?, ved soloppgang gå inn i en stein som hadde form som et lite hus, men det var på sommeren.

Så altså, våre venner træren, har mer å by på enn ly for elementene, og varme i grua, de kan ha visdom, kunnskap og helbredelse, og ofte trøst av ymse slag.

Trær som healere fortjener en egen tråd.

GjenopprettetMedlem

Fint å vite, virker som jeg har funnet meg ett healertre.

GjenopprettetMedlem

Jeg koste meg under lesningen av din visdom!
Jeg måtte engang løpe for livet gjennom en skog i nabolaget,der jeg bodde som ung,det var natt,men trærne hadde lysende stammer,som lyktepåler husker jeg dem,og jeg kom gjennom skogen uten å bli spiddet i mørket.
Jeg ser trærne har den samme lysende aura som oss mennesje.
En gang jeg var i trance så jeg et tre bøye andre tre til siden for å komme bedre frem i lyset.
Når jeg hører didjeridoo kan jeg reise til jordens indre på trerøtter!

GjenopprettetMedlem

Når sevja stiger om våren setter jeg meg gjerne med ryggen tett inntil et tre. Kjenner energien fra treet strømme inn i meg, - veldig behagelig metode for å hente kraft. Føler det skjer en utveksling av kraft mellom meg og treet - en veldig klargjørende samtale finner gjerne også sted.
All respekt for - og til trærne... og alt annet i naturen.
Alt er forbundet - nemlig...

kariw

Anonymous

Google: the healing power of threes: http://verden.abcsok.no/index.html?q=th ... threes&lr=

Google: Three huggers...;http://verden.abcsok.no/index.html?q=three+huggers&lr=

Three huggers er slike som klemmer trær, ikke slike spm hugger trær. En beklagelig språklig misforståelse. I tilfelle the International Three Huggers Society skal ha jamboree i Norge, får vi orientere våre trær om at de har intet å frykte, dette er ikke tømmerhuggere.

Man nevner naturligvis vanligvis ikke slike ting som en sag eller øks for et tre, det er svært uhøflig. Men om et tre skulle uten grunn bli aggressivt eller utagerende, kan et mentalt bilde av slike ting dempe slikt, i værste fall.

Imidlertid synes folks erfaringer med trær å være såpass overveienende positive, an jeg antar derer karakter, i hvert fall i nordeuropa er stort sett at de er vennligsinnede.

Samtaler med trær handler mye om kunsten å konversere hyggelig. Og venner er venner, og alminnelig høflighet kommer man langt med også der.

Verken planter eller dyr er dumme, selv om de ikke har språk, så får det meste med seg, og også andre ting som ikke vi får med oss.

Og de kan også gå inn i symbioser hvor de lar seg bruke til gode formål. Kanskje tildels som med kraftdyr?

Men selvfølgelig blir det et spørsmål om balanse, en toveis kommunikasjon. Mange tror faktisk at det er mulig å få noe ut av slikt, uten å legge det ringeste i det, uten å gi noe som helst... Men det skal ikke mye til, og det er en merkbar forskjell, når naturen svarer med å åpne, komme fram, og ta i favn...

( faun???)

IO PAN!