Det er tredje dag av reisen til Tuva. Vi har vært ved elven Jenisej og badet hele dagen. Etter en god middag drar vi av gårde til en Arjaan, hellig kilde, for å hente hellig vann på flasker. Ved Arjaanen er det hellige trær. Vi ofrer tobakk og mynter til åndene før vi fyller flaskene og går opp den bratte skråningen til toppen, der vi kom ned.
Der oppe er det en bålplass. Vi befinner oss fremdeles på hellig grunn. Vi tenner bål der, og sjåføren vår, som er tuviner, ruller en røyk med marihuana. Den vokser vilt etter veiene her, men er forbudt å bruke. Lokalbefolkningen gir blaffen i forbudet og bruker den jevnlig. Men nå er vi på et hellig sted, så da sjåføren spør om vi er interesserte i å dele røyken med ham, tar jeg en kjapp konsultasjon med mine åndehjelpere og får beskjed om at det er greit.
Sjåføren tenner røyken og sender den rundt. Det er et ritual. Alle må ta imot og delta. De som ikke ønsker å røyke, må ta røyken opp til munnen som en symbolsk handling. Den går flere runder før vi har røykt alt. Så kjenner jeg at virkningen begynner å komme. Jeg begynner å føle meg meget rar. Det er som om jeg kommer inn i fokus mens resten av verden forsvinner ut av fokus. Så endrer dette seg. Fokuset retter seg mer og mer utover og jeg føler det nesten som om jeg er utenpå min egen kropp.
Plutselig åpner hodet mitt seg, sprekker opp, som om det var en overmoden melon. Jeg får følelsen av å sitte i en grotte. Det er et rart ekko der. Hver tanke jeg tenker beveger seg fram og tilbake mellom veggene i grotten. Ekkoet har en dump lyd, som om veggene var dekket av en myk, bomullsaktig materie.
De andre sitter også i sånne grotter. Og alle grottene overlapper, eller har en slags forbindelse til hverandre. Jeg sitter som limt fast på en trestamme mens jeg observerer dette. Det er som et svært bilde i mange dimensjoner og jeg kan gå hvor jeg vil i dette bildet, se det fra alle ønskelige og tenkelige vinkler. Så går det opp for meg at det ikke er grotter vi sitter i, men i celler..som kroppsceller f eks. Og at hver celle er med på å danne en ”organisme”. Men det fantes mange flere celler enn det var folk. Jeg gikk utover, i tomheten, mot stjernene, og der var også celler. Det var som om hele universet var bygget opp av disse.
Jeg fortsetter utover mot stjernene. Så går jeg blant dem. Sinnet mitt.. ånden.. beveger seg utover, langt, langt utover. Mens jeg sitter der og driver i tid og rom, dukker det opp en tunnelåpning. Det er som den står og spinner utfordrende foran meg. Jeg kjenner på meg at jeg ikke har lyst til å bevege meg inn i denne tunnelåpningen, men jeg er for ”spredt” til å klare å yte motstand. Det er som om jeg har blitt bredt utover ett altfor stort område og ikke klarer å samle meg igjen. Tiltrekningskraften til tunnelen er stor, den suger meg inn i seg som den var en gigantisk kosmisk støvsuger.
Jeg er vektløs. Langsomt ruller jeg over på ryggen, eller det føles i hvert fall sånn, og med hodet i fartsretningen overgir jeg meg og flyr av sted.
Jeg vet ikke helt når tunnelen tok slutt…eller hva som begynte da jeg kom gjennom. Smerten var stor. Frykten ubeskrivelig. En frykt for å forsvinne fullstendig, utraderes fra jordens overflate og aldri, aldri komme tilbake. Den ordinære verden kom gjennom av i til i korte flash, og selv den virket langt fra ordinær. I disse flashene var korte bevissthetsøyeblikk der jeg kunne føle gruen over det som skjedde. Men jeg klarte ikke på noen måte uttrykke dette eller be om hjelp. Alt var borte, språk, stemme, hørsel, følesans, kropp, identitet….det var forsvunnet og blitt erstattet av en frykt jeg aldri har kjent maken til. Jeg var i ingenting og jeg var ingenting. Jeg lette desperat etter noe å klamre meg fast til, men der fantes ingenting å klamre seg til og ingenting å klamre med.
Alt borte, mørke, ingenting… tilintetgjørelse
Å. Hva er dette…? Å… meg..?? Hvem er det?
Bevissthet siver inn, langsomt. Forvirring. Hvem er jeg, hvor er jeg, og hva faen er det som skjer?
Jeg begynner å observere det som skjer. Ikke bare det som er I meg, men alt som ER. Jeg rommet alt og alt rommet meg. I skarpe glimt, som fra en blitzlampe, dukker bilder opp. Først undrer jeg meg på hva disse bildene betyr, så går det opp for meg at jeg har fått privilegiet å se. Tidens tåkeleggende slør blafrer i en kosmisk vind og avslører litt av sine hemmeligheter. Den viser meg dimensjoner, den viser meg hendelser. Ting skjer på mange plan. Noen er i den delen vi kaller fortid, andre i den som vi kaller framtid. Det var ingen forskjell ag samtidig kunne jeg se og forstå forskjellen. Det rareste var vissheten om at dette ikke var fantasi, eller hallusinasjoner, men faktiske ting.
Jeg er i drømmetiden. Urdyr og urmennesker, og blandinger av disse! Kommer skridende mot meg, de snakker til meg på sine urgamle, for lengst glemte tungemål. Spesielt en kvinne hadde mye på hjertet. Jeg kan ikke forstå ordene med hodet, med sinnet. Men med hjertet kan jeg lytte og forstå. Hun tar meg med på en spasertur rundt i alt som ER, vi ser på det. Hun viser meg hvordan, viser meg veien, slik at jeg kan finne veien tilbake og gå der flere ganger for å se og for å vite. Det var en stor gave! Som om jeg fikk utdelt en nøkkel til et stort mysterium og at dette nå ligger der åpent for meg.
Mye mer skjedde på denne reisen, men ikke alt kan beskrives i ord. Det er lagret i meg som en ordløs følelse. Jeg føler at den dagen jeg finner ordene, har jeg fått enda en nøkkel som åpner for flere og større mysterier.
