For uforståeligt mange år siden, kansje mer enn hundre miljoner, lagde vannet i et hav eller en sjø bølgemønster i sanden på bunnen.
Så trakk seg vannet tilbake, kansje var det tidevann. Bølgemønsteret ble kvar på stranden.
Noe skjedde, noe stoff fallt over stranden. Kansje et vulkanutbrudd, kansje noe annet.
I hvert fall, etter lang, lang tid var sanden blitt forstenet, var blitt berg.
Men berget ville heller ikke være bestandig, det begynte å forvitre, eller kansje var det isen som dekket landet som tok med deler av berget.
Berget blev til steiner, steinene følgde med isen og ble kvar på forskjellige plasser når isen smelte.
En stein ble kvar ved en sjø, det begynte å vekse rundt sjøen. Steinen ble dekket av jord og planter.
Så kom menneskene dit og laga en dam. Jorden forsvant og steinen ble atter en del av bunnen i en sjø.
Ved lavt vann kunne en se den.
Nylig så sprakk stenen og det eldgamle bølgemønsteret kom til syne.
Denne steinen fant jeg i fredags.
Steinen er på sin vei å bli sand igjen.
Uendeligheten kom til meg i en stein.
Føles veldig høytidelig og fantastisk.
Jeg kan ikke forstå dette lange tidsrommet, kun føle det.
Jeg takker for denne gaven, halvparten ligger kvar ved sjøen og halvparten ga jeg videre til min svigerinne på hennes 50-årsdag i lørdags.
I det perspektivet trenger hun ikke å føle seg gammel.
Gunilla
hva er gammel , egentlig ? ....
