Lenge, veldig lenge, kalte jeg meg ateist. Helt til den dagen jeg snakket til noe jeg kalte Gud. Da hadde Gud allerede svart meg. Heldigvis sluttet Gud med det etter at jeg hadde snakket til ham. Eller var det jeg som begynte å lytte?
Og å se?
At svarene jeg hadde reist verden rundt for å finne, og aldri fant, de fant jeg kanskje likevel? Jeg hadde det bare så altfor travelt den gangen, og så ikke at reisen sjelden gikk dit hvor jeg hadde planlagt å reise.
Rifter og revner i sinnet, alle følelser og opplevelser jeg ikke kunne eller ville forstå, begynner sakte men sikkert å fylles med lysglimt fra ”landet bakenfor”.
Det som alltid har vært der.
Som kanskje ikke skal forstås, men leves og deles?
Ateist har jeg vel aldri vært, men jeg fant ikke noe navn som ikke skremte vannet av meg.
Til jeg fant veien hit…
Et inspirerende sted dette her, takk til alle dere som holder det levende!
Håper du trives her! Og finner det du søker.....
