Idet jeg leser litt, og allererede har skrevet littegran også, får jeg følelsen av å gli litt inn i besøkende observatør-rollen. Dette skyldes delvis at jeg ikke ønsker dedikere like mye tid til internett som i perioder før, og dermed ikke kommer til å være veldig aktiv uansett... og delvis en liten tverrhet i magen i møte med uttrykk jeg kan oppleve svevende eller lite jordnært.
Dette er ingen beskyldning eller nedlatenhet ovenfor dere vakre menneskene som holder til her... jeg ønsker bare å hinte om hvilken innfallsvinkel jeg møter forumet fra, så dere kanskje forstår om jeg i fremtiden evt kommer med spørsmål elelr kritikk. Jeg er søkende, jeg anses som et spirituelt menneske, men jeg jakter også på balansepunkter mellom livet som kommende psykolog, og den alternative innfallsvinkelen til verden. Jeg liker stille spørsmål ved ting, og ønsker ikke sluke radikale eller alternative utsagn rått, noe mer enn jeg ønsker sluke dagens samfunns 'realiteter'. Samtidig er jeg en smule intuitiv.. noen ganger kan jeg bare si JA til noe, for det danser bekreftende i overkroppen min: Dette er riktig for meg.
Min personlige utvikling er svært viktig for meg, og jeg er nesten for bevisst dette temaet til tider. Bevisst mine mønstre, bevisst min historie, bevisst temaer som er sentrale for meg. Jeg skulle til tider ønske jeg kunne oftere slå av automatikken i å knytte alt til et meta-perspektiv på meg selv... og bare være der jeg er, i meg selv. Og når det skjer, er det det noe av det vidunderligste jeg veit.
Jeg er bare 24 år... Det føles ungt på et vis, men samtidig virker det noen ganger utrolig vanvittig at så mye liv har fått plass på bare 24 år, og desto mer vanvittig at jeg kanskje skal leve det tredobbelte.
Jeg skrev en kort selvbiografi for et år siden (den føltes iallfall kort, ettersom jeg måtte disiplinere meg hardt for ikke å skrive en liten bok, men det er nå litt lengde på teksten
) i forbindelse med studiene mine, som jeg nå reviderer litt utifra siste årets vekst og ting som er relevante her inne, og legger ut i tilfelle noen får lyst til å lese 
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en sammenhengende tekst om livet mitt. Å forsøke fange en essens, følge trådene, formidle sammenhengene. Jeg har opplevd mange tilbakeblikk, men sjeldent et helhetlig sammenfattende et. Og om jeg noen gang har favnet livet mitt i en helhet, har det vært i overveldende tilstander jeg ikke kan beskrive med ord.
(...)
Frustrasjonen over å ikke ha rom for å gi et virkelig innblikk i livet mitt, ikke i den lengre teksten jeg har skrevet, og enda mindre i denne korte, har fått meg til å stille en rekke spørsmål: Hvorfor er det så viktig for meg å fremstille noe essensielt av livet jeg har levd, for andre å lese? Hvorfor har jeg blitt så fortvilet over begrensningene, både tekstmengdens øvrige grense, og språkets begrensninger i å formidle fornemmelser og stemninger? Hvilken forskjell gjør det for livet mitt, om det på noen måte blir fornemmet av et annet menneske, gjennom mine ord?
Jeg vet at ingen kan vite hva det vil si å være meg, noe mer enn jeg kan vite det om de. I noen unike øyeblikk, er det så vi får et glimt, en fornemmelse av hva det er å være den andre. Og kanskje jeg med en tekst kan gi andre en slik fornemmelse, men jeg verdsetter vel så mye når det glimtet oppstår i kontakt med et annet menneske, i et ordløst rom.
Og noen ganger virker det like vanskelig å finne glimtet av hvordan det var å være meg en gang jeg levde i den tidens virkelighet, som å favne et annet menneskes opplevelse av sitt liv. Jeg dykker noen ganger uventa inn i følelsen av hvem jeg har vært i andre tider i livet mitt, men det er ikke noe som er lett å fremkalle, enda vanskeligere å beskrive. Med unntak av noen av disse følelelsesmessige dykkene, er blikket på livet mitt nytt for hver måned, ja kanskje til og med hver dag. Jeg vet dette, jeg vet livet mitt ikke kan fanges av meg selv, eller andre, gjennom ord eller annet fiksfakseri. Å frembringe disse spørsmålene og erkjennelsene igjen, i skriveprosessen, har vært kanskje den selvrefleksjonen jeg hadde mest bruk for nå.
Livet mitt oppsummert.
Jeg kan si det har vært mangfoldig. Det har inneholdt utrolig mange stemninger og følelser og sanseinntrykk og tanker. Jeg er et følelsesmenneske, og hukommelsen min preges av dette. En lukt eller noe musikk bringer meg lettere til en glemt tid, enn noe bilde eller påminnelse fra andre.
Mine foreldre har vært de riktigste foreldrene jeg føler jeg kunne hatt. Med hver sin måte å gjøre sitt beste på, og med hver sine begrensninger. Jeg følte jeg på noen måter vokste opp litt parallelt med de. At de forlot Jehovas Vitner i begynnelsen av livet mitt, og skilte seg da jeg var fire år, innebar nye fødsler for de. Men der jeg virkelig var nyfødt, og kunne vise de det nye blikk på verden, innebar deres omveltninger å legge hele liv bak seg, med alt det innebar. Jeg fanget opp min rolle som formidleren av det nye, formidleren av det som gløder av liv, i oppløftende kontrast til deres skyldfølelse, sårhet, bitterhet og depresjoner. Jeg knyttet for tidlig min verdi til denne rollen. Og jeg har merket at det følger meg.
Barndommen var trygg, og oppbyggende av selvfølelsen min. Foreldrene mine støttet meg, viste meg oppmerksomhet, fremmet min selvstendige tenkning og refleksjonsevne, snakket til meg som en likeverdig person og viste nysgjerrighet for min verden. Jeg følte meg elsket.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4 år. De hadde fungert sammen for min del, men det var mye vond historie mellom de, og omstendighetene rundt bruddet, og bakgrunnen for det, skulle det ta 20 år før jeg lærte å kjenne. Jeg husker omtrent ingenting fra før skilsmissen. Jeg tror den var mer opprivende for meg, enn jeg har hatt inntrykk av mesteparten av livet mitt.
Min søkende mor, min fars kunstnersjel, deres bakgrunn i religionen, å være vant til originale mennesker.. alt stod i en kontrast til den 'allmene' sfære på Nøtterøy. Jeg begynte tidlig å føle meg annerledes på skolen. Kastet ut i et spill der jeg ikke kjente reglene.
Da jeg var ni år opplevde jeg for første gang å miste noen nær meg til døden. Min fars samboer gjennom to-tre år, som hadde blitt nær nok til å føles som en mor nummer to, lykkes med et selvmordsforsøk. Å møte døden i en tid da jeg hadde evne til å forstå mye, men ikke ordene for den forståelsen, var veldig sterkt. Min trygghetsfølelse ble rokket ved, og uvirkelighetsfølelsen ved at noen bare kunne bli borte slik, ga meg mye angst.
På skolen hadde jeg allerede trukket meg litt tilbake, og min mor var bekymret over at jeg ikke hadde venner. Men etter kvinnens død forverret situasjonen seg. Jeg trakk meg enda mer inn i meg selv i grublerier, og i fremmedfølelsen ovenfor medelever som ikke ante noe om døden. Min tilbaketrekning oppmuntret etter hvert til ekskludering, og før jeg visste ordet av det var jeg fanget i en rolle jeg ikke ønsket meg, hvor jeg hadde stadig mindre mulighet til å ta del i noe. Angsten etter møtet med døden gled over i sosial angst. Jeg ble psykisk mobbet på skolen, og over en treårsperiode fikk jeg innprentet en tro på at jeg i forhold til jevnaldrende var et misfoster, fullstendig utelukket som venn eller kjæreste. Det satte spor i min selvfølelse i flere år.
Hjemme hos min mor var jeg en sterk kontrast til den jeg var på skolen. Snakkesalig og svært synlig. Det nedbrutte selvbildet mitt preget imidlertid også hvordan jeg følte meg hjemme. Jeg kjempet utrolig hardt for å hevde meg selv og bli sett hjemme i desperat behov for oppveielse av usynligheten på skolen. Utseendet mitt var også noe jeg ble stadig mer bevisst: Utstående fortenner, etter hvert regulering. Briller fra elleve års alder. Liten bevissthet rundt klesvalg. En forknytt, klossete og litt lut kroppsholdning som følge av behovet for å gjemme meg, nervøsiteten og å måtte forholde meg til en kropp i endring.
Lyspunktene disse årene før ungdomsskolen:
- Et fargerikt og mangfoldig og levende miljø hjemme, med mye latter, særlig etter min onkel flyttet inn i første etasje.
- Å tilegne seg stadig mer kunnskap om alternative idéer, og tanker om min egen utvikling, godt hjulpet av foreldre som var opptatt av personlig utvikling og alternative innfallsvinkler til virkelighetsforståelse. (Min mor var initiativtaker til den første alternativmessa i Norge, min far var formann i en forening for transpersonlig psykologi og livsverdier, begge hadde omgangskretser av spirituelle og filosofiske mennesker).
- Jeg fikk oppleve en del reiser, og særlig en tyrkia-reise med Pappa og hans kone (de ble sammen en tid etter den andre kvinnens død, og har et nydelig ekteskap, fremdeles meget solidt) og en interrailtur med mamma i Europa da jeg var 12 år, ga meg oppdagelsen av at verden er full av steder som er magiske på hver sin måte, og som ligger og venter på å bli oppdaget. Det ga meg nye håp å innse at Nøtterøy-kulturen bare er en av mange i verden, og ingen fasit av uskrevne regler.
- Pappa og kona hans sine blikk for meg gjorde at jeg gjemte meg mye for de av frykt for å pirke borti for mye vondt, men de ga meg følelsen av å bli sett likevel. De hadde en evne til å trekke frem de mest reflekterte sidene ved meg.
- Bøker, muligheten til å rømme inn i andre univers i friminuttene.
På skolen kom dessuten et stort lyspunkt fra sjette klasse: En ny jente i klassen, uforstående til skolens uskrevne regler etter en oppvekst i Sveits, satte seg med en bok på skoletrappen, hun og. Vi utviklet et vennskap som to 'outsidere', og hun ble et slags anker i en ellers fortvilet skolesituasjon.
Sommeren mellom barne -og ungdomsskolen tok jeg noen oppgjør jeg i ettertid kan best beskrive som en form for selv-terapi, der jeg gikk inn for å endelig bearbeide sorgen over samboeren til pappa, og utviklet en tanke om mening ved det jeg hadde vært igjennom. Gjennom blant annet oppdagelsen av metaforen "masker" og "maskespill" da jeg var 12, begynte jeg så smått å se forholdene på skolen fra flere vinklinger.
Selv om ungdomsskolen ikke innebar den samme psykiske mobbingen, og faktisk et ganske godt skolemiljø på mange måter, vedvarte angsten og den sosiale usikkerheten. De tre årene innebar mange netter veltende i selvmedlidenhet, selvhøytidelighet og selvanalyser på rommet mitt, som var min trygge hule med stearinlys, bøker og musikk. Jeg levde i en påtakelig kontrast mellom en selvoppbyggende følelse om at jeg hadde noe å gi til verden, noe av verdi å uttrykke, og selvdestruktive tankemønstre. For eksempel dissekrerte jeg enhver samtale med jevnaldrende i tankene etterpå, i stadig ambivalens mellom tro på avvisning av min person, og håp om noe annet enn avvisning.
Ordene ble stadig viktigere for meg, og min nummer en uttrykksform, formidlet i skolestiler og personlige skriverier. Jeg fant drømmer om en spennende annerledeshets-bejublende voksenverden og en etterlengtet idealisering av følelsesmennesket i Elin Brodins bøker, og ved å utvide kunnskapsfeltet om spirituell og okkult filosofi brakte jeg ulik alternativ tankegang jeg hadde blitt vant til gjennom oppveksten, nærmere min egen identitet.
Jeg hadde entret puberteten, med nye følelser av lidenskap og nysgjerrighet, samtidig som jeg fordømte kroppen min mye. Jeg var ikke i stand til å se meg selv naken i speilet eller ta på meg selv før jeg var femten-seksten år.
Årene jeg var femten-seksten år vil jeg si innebar flere sprang i utvikling. Jeg begynte utvikle konkrete håp om en spennende voksenverden som kanskje venta meg, etter en sommer som ga meg sterke glimt av denne verdenen gjennom miljøet hjemme. Større evne til å se meg selv utenifra, og et nytt mot i arbeidet ut av angsten: Jeg ble mer i stand til å være stolt på egne vegne for terskler jeg klarte komme over i det små.
Musikk har vært utrolig viktig for meg gjennom hele livet. Pappa introduserte mye for meg, og mammas favoritter ble bakgrunnslyd for barndommens stemninger. Gjennom sen barndom gikk det i listepop. Men selv når musikken var overfladisk, var dens betydning for meg langt derifra. Å bevege meg i musikk brakte meg inn i en sfære hvor jeg kunne kjenne skjønnhet i meg gjennom musikken, også når jeg vanligvis følte meg stygg. Å gå inn i musikkens verden dempet maset fra kontinuerlige tanker, det ble min form for meditasjon, særlig på ungdomsskolen. Jeg ville bevege meg noen ganger til jeg var nær besvimelse, eller sloknet uplanlagt på sofaen, som i transetilstand. Fra femten-seksten års alder begynte endelig en egen smak å utvikle seg, ikke påvirket så mye av det mest populære, eller av mine foreldre, dog med enkelte impulser fra min onkel.
I denne tiden oppdaget jeg også nostalgikeren og melankolikeren i meg for alvor. Jeg kan huske jeg helt fra seks års alder har følt et sorg over gode perioder og ting som tar slutt, men i denne tiden begynte jeg nærmest dyrke disse sinnsstemningene, særlig i slutten på ulike epoker hjemme, med sine unike mennesker og stemninger.
Første året på videregående hadde jeg mindre kontakt med min eneste venninne, som flyttet til en naboby og gikk på skole der. Ensomheten som hadde tæret på meg i minst 6 år, begynte nå å føles som en tragisk sang noen hadde satt på repeat. Jeg hadde jobbet meg ut av mye angst, men opplevde gråheten og A4'heten ved den nye klassen min avskrekkende. Prestasjonsangsten som hadde toppet seg på slutten av ungdomsskolen, da jeg fikk et sammenbrudd som holdt meg hjemme fra skolen pga et skoleprosjekt, ble også et tema på videregående. Som mottiltak gjorde lærerne en avtale med meg om at jeg skulle satse på ikke mer enn å bestå fagene som var mindre viktige, for å sette terskelen latterlig lavt.
Gjennom det første året mitt på videregående begynte jeg imidlertid å utvikle kontakt med folk på internett, med et par mailvennskap, og deltakelse i et diskusjonsforum. Jeg opplevde etterlengtede bekreftelser på min person, som gjorde det vanskeligere å tvile like sterkt på at jeg kunne være velkommen i noens liv som venn.
Det tok over et år i følelsen av å være ytterst på terskelen til noe på tross av ensomheten, uten at noe skjedde. Da det endelig skjedde, var jeg så klar for å utvikle meg sosialt, at det eksploderte. Andre klasse, flere valgfrie fag som inviterte til å oppdage folk jeg hadde noe felles med, og et lite inntog i en vennegjeng på skolen. I løpet av få måneder gikk jeg fra å ha kun Helena, som var et halvår i Costa Rica, til et nettverk i blomstring. To bekjentskaper fra internett ble gode relasjoner i virkeligheten. Jeg fikk en ny bestekamerat på skolen, og da Helena kom tilbake ble vi tre en trio som hang sammen store deler av tiden. Miljøene og enkeltforbindelsene jeg fant meg i denne tiden, bar preg av følelsen av felles annerledeshet, med flere personligheter jeg opplevde som helt nye, unike oppdagelsesreiser.
Jeg ble så glad i menneskene, og så overveldet av alle barrierene som fort ble brutt ned etter 7 års stengsler og ensomhet, at jeg følte meg nærmest forelska i alle jeg ble kjent med. Frihetsfølelse! Var alene i min villa (bodde hele oppveksten i samme villa) i to måneder da mamma var i Spania, opplevde mine første seksuelle erfaringer, oppløsning av mye angst for uforutsigbarhet... Det var en sann eksplosiv, flytende tid. Parallelt med opplevelsene reflekterte jeg mye rundt livet mitt, og surrealismen ved overgangen jeg hadde vært igjennom grep meg ofte med overveldelse. Selv om tiden innebar mye sosialt samvær, fest og moro, forble jeg svært søkende etter innhold og mening i samtaler og kontakt, og bevisst om min personlige vekst.
En relasjon som hadde utgangspunkt i internett tok en spesiell vending sommeren som fulgte, før tredje klasse. Helene (ikke Helena) hadde utviklet seg til å bli kanskje min nærmeste venn fra vi ble kjent høsten før. Snart utviklet imidlertid relasjonen seg til å bli mer intim, og etter hvert et slags forhold. Følelsene var gjensidige. Jeg har aldri opplevd så intense følelser for noen som høsten som fulgte, og et slikt nivå av nærhet.
Forholdet tok imidlertid spesielle vendinger da hun utviklet en depresjon som hadde lurt under overflaten en stund. Mye selvskading og selvmordstanker. Jeg hadde så intense følelser for henne, at jeg involverte meg sterkt i alt hun opplevde. Kjente smerten hennes krype innunder huden min, og kjente frykten for å miste henne til døden oppta veldig mye av energien min, i den grad at jeg isolerte meg fa andre venner.
Året ble med andre ord turbulent. I to perioder hvor depresjonen hennes toppet seg forsøkte hun ta livet sitt flere ganger. Julen var en svært dramatisk tid, da jeg fikk henne tvangsinnlagt med hjelp av min far og kona hans, som også engasjerte seg i hennes vanskeligheter. Periodevis opplevde jeg fremdeles sterke følelser for henne, romantisk forbindelse og nye håp for forholdet vårt, støttet av tider hvor vi var som kjærester å regne. Men de verste periodene, særlig på våren, ga meg en sterk håpløshetsfølelse. 3. klasse ble avsluttet med kanskje den mest dramatiske selvskadingsepisoden hennes, da hun stakk en 15 cm kniv inn i magen sin. I de vanskeligste periodene opplevde jeg flere sterke angstanfall når jeg var alene med alle følelsene som toppet seg. Jeg fant meg selv noen ganger på gulvet i sterke skjelvinger, siklende og ute av stand til å be om hjelp fra noen. Samtidig sjonglerte jeg en skolegang og stadige forsøk på å være del av ting som ikke hadde med henne å gjøre.
Etter videregående gikk jeg et år på folkehøyskole. Sett bort ifra en pilleoverdose innledningsvis den høsten, ble Helene bedre, mye takket være en intensiv gruppebehandling. Forholdet vårt fortsatte, og avstanden gjorde oss godt. Det var et år i bearbeidelse av alt som hadde skjedd året før, godt hjulpet av at skolens hovedtema var selvutvikling ( www.vofhs.no Jeg var i selvutviklingsgruppa "Energi og bevissthet").
Skoleåret innebar også enda mer kunnskap om alternative og spirituelle holdninger til livet og en selv, som blant annet brakte meg til ny erkjennelse av hvordan følelser og energier kan manifistere seg fysisk i kroppen. Gjennom energiarbeide og mye meditasjon og arbeid med pusten, fikk jeg kontakt med mye i meg selv jeg ikke hadde ord eller tanker for, men likevel trengte jobbe med.
Helene og jeg ble samboere i Bergen året etter. Samboerskapet varte i fire måneder. Det var godt å samarbeide om å forsøke skape et nytt liv, og å være voksne i en ny by. Men vi isolerte oss fra omverdenen, utviklet tyngende mønstre i forholdet, og jeg levde i en tynget og selvtvilende tilstand av å leve tett på hennes psykiske vanskeligheter og lite gjennomskuelige manipulasjoner. I en periode av diffushet om hvor forholdet gikk, lå hun med en felles kamerat av oss. Et opprivende brudd fulgte. Jeg befant meg i svært vonde tilstander en kort periode, med flere mindre sammenbrudd, men at det var så sterkt gjorde det mulig å komme litt videre raskt.
Alene i Bergen, ble jeg igjen sosialt søkende og håpefull om at jeg var en person noen ville ønske bli kjent med. Ved nærmest en tilfeldighet ble jeg del av et miljø rundt en kafé kalt Tehuset Den Blå Katt, der jeg også hadde et kortvarig forhold til en mann. Nye sosiale kontakter spredte seg i et stadig videre nettverk som har utvidet seg kontinuerlig siden. Jeg og Helene hadde et oppbluss en tid, og en ny avslutning idet jeg ble sammen med samme kameraten som hun hadde vært utro mot meg med. Forholdet mellom meg og han varte i et halvt år, men siden han også slet med depresjoner merket jeg at grunnlaget for å være med ham ikke ble riktig. Det tynget meg, selv om jeg var flinkere til å sette grenser enn med Helene.
Forholdet til han ble avsluttet for rundt mars 2006, tiden siden har vært enestående. Jeg har så mange minner fra 2006 at jeg ikke skjønner hvordan alt fikk plass i et år. Nedprioritering av studiene ga rom for mye liv. Mitt sosiale nettverk vokste fortere enn jeg har oversikt over, og flere relasjoner ble nærere og ga muligheter for å lære mye nytt. Jeg fikk utforsket ytterpunkter av ulike holdninger og sfærer, fra det mest originale og uforstående til samfunnet, til fakultetets mer samfunnsnære rammer for tankegang. Det ble et fest-år, der min fjerde tur til Roskilde-festivalen i Danmark ble et av de absolutte høydepunktene.
Etter å ha måttet tvinge meg selv til en så smal oppsummering, hvor opplevelser som kunne fyllt en hel roman reduseres til et par avsnitt, gremmes jeg litt over hvor turbulent livet mitt ser ut. Men til tross for mangfoldet, mye av hva jeg ikke har fått anledning til å beskrive, har det vært mye en følelse av stabilitet og kontinuerlighet hjemme gjennom alle år. Å bo i samme villa gjennom hele oppveksten har vært et anker. Særlig siden trettenårs alder har min selvutvikling vært et viktig tema for meg, og noe jeg har vært bevisst. Jeg har jobbet for å bevare en tro på mening i alt som skjer med meg, også rundt det som kan virke meningsløst mens det står på. Denne kontinuerlige refleksjonen om livet mitt, hvor jeg står og hvem jeg er har også blitt en rød tråd som har holdt meg noenlunde à jour med meg selv.
På mange måter kan jeg si at etter at jeg flyttet hjemmefra har den stabiliteten, tryggheten og ankeret barndomshjemmet representerte blitt gradvis erstattet av et tryggere ståsted i meg selv. Særlig det siste året, hvor jeg har følt bølgene har dratt overflaten av meg i mange retninger og spørsmål gjennom et uttall spesielle opplevelser, har jeg merket ankerets feste godt, og utviklet en tillit til min evne til å finne balansepunkter. Jeg tror også jeg har en styrke i meg som jeg ikke aner omfanget av før den sannsynligvis vil trekkes frem av nye utfordringer i fremtiden.
Nå legger jeg til litt mer for dette innlegget, utifra det siste årets vekst og oppdagelser:
Januar 07 kom jeg endelig inn på profesjonsstudiet i psykologi her i Bergen. Da hadde jeg gjenopptatt flere kurs i årsstudiet innimellom alt livet jeg levde. Jeg var siste på ventelista som kom inn, rett før jeg ga opp.
2007 var et merkelig år, der jeg skrev mindre om livet mitt enn årene før. Innledningsvis det året fikk jeg en håndanalyse av Torkil Skjeldsrup (skremmende dyrt egentlig, selv om jeg fikk rabatt fordi han er en venn av pappa... men heldigvis fikk jeg noe ut av det), hvor en av tingene han fant, var at jeg ville begi meg ut på en ganske uoversiktelig vei. Han tegnet 24 år som et slags målpunkt, hvor jeg kanskje kunne se tilbake og skjønne hvilke prosesser jeg hadde vært igjennom, men som hadde vært meget uklare for meg underveis. Jeg kom til å tenke på dette utsagnet nylig, og han fikk jammen rett. Store deler av fjoråret kjentes som en døs, hvor jeg fikk uttrykkt og analysert eller kartlagt veldig lite av hva som foregikk i meg, men ble tvunget til å ha tillit til at det meste av vekst skjer i kroppssjelen uavhengig av ens bevisste tanker om det.
Tidlig 07 fikk jeg endelig høre fra begge foreldrene mine den dramatiske historien bak bruddet deres, som satte bakgrunnen min, relasjonen mellom de og mye av de prosessene jeg har vært vitne til hos de, i klarere lys. Jeg følte jeg gikk igjennom en transformasjon i mitt blikk på foreldrene mine, minst like stor som den pre-pubertale, hvor man innser at de ikke er helter og heltinner, men mennesker. Dette året oppdaget jeg at ikke bare er foreldrene mine mennesker (enda mer feilbarlige enn først antatt), men at min historie og vei kommer til å overgå deres. Og at jeg gjør meg lærdom tidlig i livet, på min måte, som deres mange år i jehovas vitner og et skakkskjørt ekteskap forsinket på mange måter.
Følelseslivet mitt og tilfeldigheter brakte meg intuitivt til nye oppgjør også i høst, med min mor og min onkel, og deres behandling av meg gjennom tenårene, et litt undertrykket kapittel til da (Denne historien, som mange andre, kan fylle et innlegg alene... den har en del fascinerende elementer ved seg.. om noen ønsker at jeg forteller, gjør jeg det). På toppen av alle oppgjør og avslutninger, møtte jeg min eks Helene igjen ved juletider, for første gang siden sommeren '05. Hun var min første store kjærlighet, og historien er gjengitt hårreisende kort ovenfor, det var veldig mange elementer i vår kontakt. Med andre ord har historien vår, og kanskje et siste håp tross alt om et fremtidig forhold, dvelt med meg under overflaten gjennom mine nyere livsferder. Jeg skjønte ikke virkelig at sorgen fremdeles hang ved meg, før jeg møtte henne og oppdaget at jeg hadde ikke noe ønske om den typen kontakt med henne igjen. Følelsene var ikke der, ikke engang sorg. Noe lettet tydelig fra meg (og jeg måtte sørge litt over å gi slipp på siste restene av en velkjent sorg), noe åpnet seg for fremtiden. Nå utvikler hun og jeg et vennskap, fremdeles med biter av gamle mønstre i kommunikasjonen vår (veldig merkelig å forholde seg til en gammel delpersonlighet som popper opp i meg noen øyeblikk). Men jeg har mange relasjoner som opptar meg mer.
Imorgen fyller jeg 24 år, og jeg merker jeg står på terskelen til noe nytt. Vel, det gjør jeg alltid... men jeg tenker på at jeg kan komme til å hengi meg mer til nåtid og fremtid igjen, med de siste opprenskningene lagt litt bak meg. Jeg vet det kommer nye opprenskninger, det gjør det alltid (rammer inn livet mitt på nytt og på nytt). Men jeg trenger vokse utover like mye som innover
Denne vinteren har jeg attpåtil gått i Rosenterapi, og det har vært et nydelig verktøy i å gi slipp på ting og få kontakt med klarere kilder i meg selv. Særlig har terapien hjulpet meg i en periode jeg har jobbet ekstra mye med mine relasjonsmønstre i forhold til å definere min identitet og verdifølelse mye utifra hvilken oppmerksomhet og interesse jeg viser andre. Å tørre være noe i meg selv, også når jeg har mindre interesse for andre. Å stoppe meg selv fra å ta ansvar for andres personlige dramaer, når de vil involvere meg i det. Slike ting. Veldig sentralt i livet mitt.
For tiden merker jeg at jeg begynner bli fortrolig med, og vant til, det livet jeg lever i Bergen. Og at selv om det stadig skjer mye spennende og uforutsigbart (slik det har gjort de siste par årene), trenger jeg ikke stadfeste opplevelsene for meg selv like mye som før. Jeg tror på opplevelser, også når jeg ikke har skrevet om de i detalj, eller fortalt om de. Jeg tror stadig oftere på at jeg lever dette livet, og at det har verdi i seg selv, også når det ikke gjenspeiles i en paralell tenkt roman eller filmen-om-mitt-liv. Jeg verdsetter og danser inni meg innimellom også av vanen, også av det som ikke er surrealistisk eller nytt eller spennende. Og jeg jobber med å styrke en følelse av meg selv idet jeg entrer verden, som selvfølgelig som alltid utvides og gjøres mer kjent for meg gjennom speilene omgivelsene holder opp for meg, men som likevel er en meg som er bra allerede før dagens første speilbilder viser seg
Men ja, stadige utfordringer i det å være menneske. Balansepunkt-jakten er et kapittell for seg selv, idet jeg nærmer meg en profesjon i et system jeg egentlig ikke er tilhenger av. Jeg kjenner hele skalaer av virkelighetsvinkler i samfunnet.... Det er spennende å måtte stadig definere sitt fotfeste mellom ytterpunktene
Jeg vil gjerne nevne at ved siden av mine psykologiske egenskaper (jeg er veldig spykologisk orientert i tenkemåten min, også før jeg begynte studere faget), og.. kanskje medmenneskelige egenskaper.... Så opplever jeg at jeg sender ut energier eller har en tilstedeværelse ved meg noen ganger, som jeg ikke selv kjenner omfanget av. Jeg føler jeg ikke bryr meg enormt overveldende om andre (litt mindre når jeg har forsøkt å ta oppgjør med min omsorgsrolle i forhold til andre), men at de gode ønskene jeg har for andre, eller den oppmerksomheten jeg viser de noen ganger, har en veldig god kraft ved seg. Jeg har ikke noe ønske om å bli sjaman, men jeg respekterer mye av livsverdiene og virkelighetstilnærmingen til sjamanene, og kanskje jeg lever litt i sjamanistisk retning, uten at jeg har behov for å sette det navnet på det. Jeg får høre jeg utstråler en morsenergi og varme, og at folk lettere føler seg trygge rundt meg. Jeg opplever ofte at folk får tillit til meg, noen ganger til deres egen overraskelse ("Jeg forteller ikke slike ting til folk før jeg har kjent de i flere år.. men det bare føltes naturlig og greit ovenfor deg nå").
Hendene mine er varme, og de har spesielt en effekt på folks psykiske tilstander, stemningsleie osv. Jeg har opplevd at folk har fått opp fastlåste følelser og krampegrått av at jeg har jobbet med chakraene deres, men også opplevd at folk bare kjenner en god meditativ ro.
Senest igår hadde jeg en venninne på besøk som fortalte meg at hun følte hun fikk kontakt med en livsenergi hun er iferd med å glemme, når hun er med meg... at jeg skaper rom for at hun kan gjenfinne sider ved seg selv hun ønsker kjenne. Hun føtle seg hemmet, apatisk og blokkert, i forhold til alt hun egentlig visste lå i henne av kraft. Jeg spurte hvor det satt i kroppen, og hun pekte selvfølgelig på solar plexus. Jeg tilbød meg å arbeide litt med energiene der, men hun takket nei med følgende kommentar (gjengitt etter hukommelsen): "Med tanke på hvor mye energiene dine beveger meg allerede med to meters avstand, tør jeg ikke." Senere, også uten at jeg hadde tatt på henne eller vært nær henne, var hun på kanten av overveldelse og gråt, men jeg ville respektere hennes grenser (frykt for å bryte sammen), og nærmet meg ikke. Bare satt og var der, litt overrumplet over å se henne slik, jeg kjenner henne ikke så godt, men likevel full av aksept. Senere føltes det riktigere å klemme henne lenge. Da jeg etter hun var gått sendte en melding og spurte om tips til hvordan å forholde seg til henne når hun er perplekst på kanten av overveldelse, fikk jeg til svar at det omtrent aldri skjer, så hun vet ikke.
Jeg undrer meg over om dette partiet ble litt selvhevdende, i forhold til et forum som setter spirituelle krefter høyt... jeg vet sannelig ikke. Ærlig er det, iallfall, selv om jeg virkelig ikke har noen fantastiske krefter som alltid slår til
Fint å kunne skrive litt om disse tingene og, det faller seg jo ikke like naturlig andre steder 
Det ble mye tekst
Jeg tror jeg herved er introdusert...
muligens i en skala som ikke er helt proporsjonal med min fremtidige deltakelse i forumet. Jeg vet ikke hvor mye dere vil se til meg....M
