Sjaman.com – Forumarkiv

Sult, slit og fare er en vei til å endre bevisstheten. Jeg tror mange har opplevd dette...å gå i naturen, ha spist opp maten...det er langt hjem, og hvor er egentlig stien...

Etter noen timer til på vandring, mens usikkerheten vokser og sansene skjerpes, da kan dørene åpnes, man kan høre og se både de underjordiske og de overjordiske vesnene.

Mye (urfoks)mytologi er skapt ut av slike situasjoner.

Egentlig tror jeg hele jeger-samlersjamanismen bygger på slike slike erfaringer. Den gangen måtte man finne maten selv, daglig samling og fangst, og resultatet kunne være tider med mangel og sult.

Noen av dyrene var også farlige. Man kunne selv ende opp som bytte. Naturens krefter var skumle, med mørke og kulde. Det gjalt å være god. Man måtte kunne, vite og ville.

I sinnets villmark var skremmende vesener og villige hjelpere, da som nå.. Mange opplevde at de villige kom når det virkelig gjaldt. Slik er det vel også i dag. Når nøden er størst...osv...

Er det ikke dette drama vi gjenskaper med konsentrasjonsøvelsene i sirkler og gjennom tromming og mytologifortellinger.

Og utesittinger...der man går ut i naturen med minst mulig  oppakning, for å klare seg alene minus mat.

Vi forspiste sofabønder og asfaltvandrere lengter etter at den gamle arven skal våkne...eller?

Selv har jeg opplevd at fare og sult i skogen og på vidda og havet vekker mytologien, det knyttet til episoder som jeg har opplevd som truende eller farlige, også potensiellt livsfarlig.

Det har gått bra, og slik ble erfaringene av de gode.

Men dette har vist meg at den største bevissthetsforandringen som kan beskrives er nær-dødenerfaringene, de situasjonene der man var i dødens armer, men livet ble reddet.

Velkommen med innlegg.

Ailo

Jatakk 

Utesitting er en utfordrende øvelse. Det å jobbe med trommereiser for å åpne opp chakra for chakra og finne dyr, symboler og uttrykk, for så å avslutte med ett døgn (helst) alene med seg selv og sin frykt ute i naturen, er ingen spøk. Den natta var jeg så redd som jeg aldri har vært før. Jeg så farer som lurte bak hvert tre, og jeg hadde valgt meg ut en plass med lite trær nettopp fordi jeg fryktet tette skogen. Dessuten regnet det katter og bikkjer den natta, og da regnet endelig roet seg var knotten på plass med morderisk målrettethet.

Midt på natta ga jeg opp og bega meg tilbake til leiren. Stien var ikke så langt unna, det var bare å følge den rett tilbake. Siste stykket til lavvoene gikk opp en bakke. Så skulle jeg være inne i leiren...men der var ingen leir. Kun tette skogen, det landskapet jeg hadde møtt på mine reiser og som vekket en usannsynlig frykt der. Jeg gikk tilbake, var ikke redd, bare overrasket. Fant stien og fulgte den opp. Og befant meg igjen i tette skogen! Nå burde jeg blitt redd, men følelsen som fylte meg var igjen undring..eller vantro. Pånytt fant jeg stien og fulgte den opp...og gjett da..jepp, tilbake i tette skogen.

Da ga jeg opp. I stedenfor å få panikk gikk jeg bort til et grantre, satte meg ned med ryggen inntil stammen, lente hodet mot en grein...og sovnet trygt.

Da morgenlyset kom bestemte jeg meg for å lete etter leiren, få meg litt varmt å drikke og gå innover i dalen en tur. Jeg reiste meg opp og snudde meg...og så rett inn i leiren som lå ti meter unna 

Resten av dagen gikk jeg rundt innover dalen. Men jeg var i en helt spesiell tilstand. Jeg gikk i den ordinære verdenen og samtidig gikk jeg i en helt annen. Begge var like tydelige. De lå over hverandre på en måte, uten å "skygge" for hverandre. Jeg hadde kraftdyrene mine med meg, jeg kunne se dem like tydelig som om de skulle vært tilstede i den ordinære verden. Jeg snakket med dem og med mine lærere. Jeg fikk navn av dem. Det var en god dag

Det er ikke så rart at en må spise svært lite eller ingenting over et visst tidspunkt for å få kontakt med oververdenen - underverdenen osv. Den godeste Don Pedro Guerra Gonzalez i Amazonas,Peru spiser bare kokt banan(liten Amazonas banan, som smaker som potet) + en spesiell ørretfisk som lever i nærheten av hans camp(og unngå sex,salt,sukker i den tiden) + litt vann i endel måneder for å kommunisere med plantene han har endel av. Og utvide kommunikasjonen med dem. Det er tydelig rituale som flere urfolk verden over har vært vant med eller er vant med den dag i dag. Og dette med Vision Quest i Nord-Amerika som det heter der sånn.

Det er nok lettere å faste i Amazonas enn her i fjell-landet Norge - eller hva?
Det er det for meg. Jeg merker at det er tyngre å gå på harde dietter her i Norge i en kort periode enn i Amazonas.

Det var for omtrent femten år siden. Jeg var en hel uke alene en time til fots fra fastboende mennesker, på den dalsiden som lå i skyggen. Mellom meg og de andre mennesker et dypt skar med elven i bunnen. Jeg bodde i et ørlite steinhus som var på ti grader når ovnen ga full varme. Om morgenen var det kuldegrader i stuen, vannet måtte hentes noen hundre metre ned i skogen ved en kilde.

Det var fint vær og jeg bestemte meg for å gå på tur. Stien opp var lett til jeg kom til den første bekken. Alt var tilfrosen og blankis. Bare to metre fra stien gikk et stup ned akkurat passe til å styrte i døden.

Jeg kom over blanken og ved den neste bekken var det akkurat samme situasjon. Etter noen timer var jeg på toppen: solskinn, varmt, livsglede. Likesom under føttene mine så jeg hytten min: i skyggen, snø. Angsten, kulde og ensomhet som ventet på meg.

Må jeg ned dit? Virkelig? Det er så fint her oppe.

Jo. Der nede er livet mitt. Her oppe er det bare en liten pause. For å se at det finnes håp.

Jeg måtte ikke bare ned. Jeg ville ned. Jeg ville ha livet mitt med alt nød og angst. Jeg ville selv gjøre noe med vanskelighetene. Ikke bare rømme fra problemene.

På tilbakeveien kom jeg først gjennom et myr med noen bjørker på. Snøen lå dypt. Bjørker er mine venner. De sa at det måtte være mulig å komme videre, å løse problemene.

Stien gikk bratt ned. Tørrt løv på bakken. Jeg skled mer enn jeg gikk. Jeg reddet meg fra trestamme til den neste. I bakhodet verket tanken om de to tilfrosne bekkene. Og så kom han mot meg fra bak en stor bøkestamme: bjørnen.

Hva skulle jeg nå? Jeg gledet meg over å møte en bjørn og var samtidig redd for den. Jeg hadde heller ikke visst at det var bjørn her. Jeg lette etter kniven i bukselommen. Da jeg så opp var han borte.

Det ble en veldig ettertenksom og hyggelig kveld ved den lille ovnen og et levende lys på bordet. Livet mitt gjorde en sving den dagen.

Har vært sofasliter og kaffedrikkende asfaltvandrer en god stund fram til nå. I starten fikk jeg gjort mye i meg selv, men etterhvert ble sofasliteren mer lukket og irritert. Plutselig fikk jeg jobb på en restaurant midt i julehysteriet og jeg jobbet i tolv timer nesten uten stopp. Da jeg kom hjem og la meg ned på senga, så jeg en svart rev ved siden av sengkanten klart og tydelig.

Mange ganger når jeg har vært på Torpet på Finnskogen eller på ett av de andre stedene vi (jeg og noen kamerater) har har jeg fått veldig sterke fornemelser av en eller anna form for kraft/energi på bestemte steder. Denne gangen på Torpet gikk det lenger.

I en pause vi hadde (midt i ett helgekurs og følte meg ganske tom etter en serie med reiser) gikk jeg ca5-600m unna til en liten gapahuk vi har satt opp ved ei eldgammal rogn. Satte meg der på en stubbe mens kveldsmørket senka seg.
Så ser jeg lysskimmer i skogen, tror først det er en av de andre kursdeltagerene som er ute med lommelykt, sjøl har jeg ikke lys der, har gått der så mye at mørket ikke er noen hindring.

Tenker at det er slik "ledlight" (blålig kortdistanselys) men det beveger seg veldig rart og jeg kjenner en energi som formelig vokser opp fra skogbunnen. Da ser jeg dette blålige lyset som beveger seg mellom trærne. Det svever og det er helt stille. Det eneste er en nesten knitrelignende lyd som må komme av den enorme energien der.

Hører da noe jeg vil betegne som overjordiske toner,svakt og melodiøst.
Det forsvinner lenger ned i skogen.
Og jeg reiser meg sakte og går nedover, inn i den tette skogen og ser stadig noen glimt av lys innimellom.
Etter ca. 10 min står jeg plutselig ved det vi alltid tidligere har kalt for krafttrærne her. Det er 3 stk. osper som er så uttrulig digre og kraftige at jeg aldri har sett makan. Stammene er spikrette og rager høyt høyt opp, og de er nesten beksvarte,med unntak av nedre del som er mosekledd. Der nede ser jeg dem, Alvene de danser, og jeg kjenner bare tårene renne (opsss. det gjør det igjen når jeg skriver dette) Jeg veit bare ikke hvordan jeg skal beskrive dette, det er overjordisk.

Jeg bare står der og ser. Etter ei stund glir de sakte bort. Går tilbake til hytta nesten som i drømmetilstand. Dagen etter er det tre andre på kurset som går en liten tur (hver for seg). Jeg forklarer hvor det er greit å gå, samtidig sier jeg; Vær åpen og forsøk å ta inn, og fortell meg etterpå om det var noe dere la merke til.
Alle tre (uavhengig av hverandre) forteller nøyaktig det samme om hvor de merket en sterk økning i energien, men ingen hadde sett noe.
Kvelden kommer, og denne gangen komme de til torpet. Rett nedenfor torpet på ei slette før skogkanten dukker de opp og de danser og danser, jeg føler de kaller på meg, så jeg går ned til dem og føler som om noen sku putta en hovedstrømskabel inn i meg, og da et øyeblikk kunne jeg se dem ordentlig. De skjønneste skapninger tenkes kan og fylt med en godhet og varme. Dette øyeblikk vil stå frosset i minnet mitt for all evighet. Og jeg vet at en av de andre på kurset også så det. Vi sa det aldri høyt, vi bare så på hverande og forstod.

Man må ta disse minnene inn i seg og la dem leve, men man må ikke la de ta overhånd og ønske seg dit. Vi har en oppgave å utføre her på¨den fysiske jord og den skal vi sluttføre. Hva som skjer etterpå vil tiden vise.

PS! Dette har jeg skrevet en gang tidligere her(utelot biten med småfolka), men synes den passa veldig godt inn på denne tråden

Spennende utesitting du har hatt.
Åndekreftene i skogen ville ikke at du skulle forlate dem,den natta,fikk jeg inntrykk av.Så har du vært hos dem der hele natta for kraftens gjerninger.

Sult, slit og fare er en vei til å endre bevisstheten. Jeg tror mange har opplevd dette...å gå i naturen, ha spist opp maten...det er langt hjem, og hvor er egentlig stien...

Dette er gode poenger. Jeg ville gjerne gå mer ut, men ofte strekker ikke hverdagen til. Tiden spiser seg selv. Jeg prøvde å overnatte ute for vel et år siden. Jeg hadde sovet i telt i Italia i to uker, og da jeg kom hjem hadde jeg glemt at det er kaldt om natten her nord. Eksperimentet endte med at jeg drog hjem midt på natten, fordi det var for kaldt. Jeg har tenkt å gjenta eksperimentet. Men undrer meg litt på hvilken type telt som er den lureste. Har forstått det slik at en Venor- lavvu er for tung til å transportere over større avstander (er det sant?). Og i tillegg undrer jeg endel på om det lar seg gjøre å sette opp staurene selv, eller om man helst bør være to eller fler? Noen som har erfaring med dette? Jeg ofrer gjerne maten for å gjøre forflytningene lettere. Men å fryse er noe av det kjipeste jeg vet. Av denne grunn drømmer jeg om å anskaffe en lavvu med fyringsmuligheter. Den minste venor- lavvuen veier 11,50 kg. Dersom man regner med å bruke bare duken, og ordne staurene og lage feltsengen selv, så blir det med vekten. Øks, sag, vann, tau og tørr ved får vekten opp i ca 20kg regner jeg med. Er dette grei vekt for en tur i terrenget? Selv anslår jeg at man er kjørt etter to- tre timer med denne vekten, dersom man er kvinne, sporty men ikke verdensmester i triathlon. Hva mener andre? Skal man leve realistisk nomadisk, så burde man gjerne heller satse på pulk. Da får man plass til å laste med mer vekt, og det å bevege seg blir mindre slit, fordi det glir. Men dersom man bor snøløst, så er ikke problemet løst. Kanskje båt er et alternativ. Man kunne tatt sjøveien for å campe på holme. Men båt er dyrt, og da tar det år å komme igang med nomadelivet. Så hva kan en asfaltslave gjøre, annet enn å holde seg hjemme og vente på bedre tider? For egen del ser jeg at endel mot og planlegging gjenstår før det er tid for å legge i vei...

Dette var spennede å lese Wolf.

En slipper alt man har i hendene og trasker langt avgårde
så langt kraften bærer en,så er det gjort,med litt gode klær,dør man ikke så fort.
For mye planlegging ødelegger impulsiviteten og det den har å by på.
Sånn måtte ivertfall jeg gjøre denne sommeren.
Svære krefter holdt meg fra å nyte en natt ute,uten alt dill-dallet som jeg vanligvis drar med meg.
og slik fikk jeg jaggu en visjon:å bli litt mndre kravstor,og heller se naturen,oppdage den som den er.

Naturen er kald og brutal. Det er derfor vi bor inne. Det er ikke tilfeldig at forfedrene våre bygget huser. Tvert imot gjorde de det med hensikt og overlegg. Her jeg bor regner det hele tiden. I fossevis. Ute i naturen er det vått og kaldt (hutre). Og i sinnet likeså. Heldigvis har man ilden. Ut legger jeg aldri på tur, uten å ta ilden med.

Wolf: Fikk grøsninger da jeg leste om opplevelsene dine. Vakkert.

Utesitting i Dividalen.

Det var det første kurset jeg noen gang hadde vært på. Av den grunn var jeg mer enn spent i forkant. Selv om jeg fort fant meg til rette blant de sympatiske medutesitterne, var det lag av indre spenning og separasjon som preget meg.
Jeg opplevde å miste retningssansen helt ved en anledning og nesten gå meg vill knappe 100 meter fra leiren etter en liten promenade på egen hånd. En del gammel sorg kom opp, jeg ble lettere forkjølet. Naturen var umåtelig vakker og sterk, været var godt. Vi var i villmark med alle de store rovdyrene registrert som bofaste eller tidvis forbipasserende.

Jeg har alltid vært glad i å gå i naturen, men dette var noe nytt. Dette var overgivelse til naturen, villmark på alle kanter, dager og netter i naturens favntak.

Etter de innledende dagene gikk vi ut to og to. Slik kunne vi ha en sikkerhet i hverandre om det skulle bli tøft, eller hjelp skulle behøves. Jeg husker at jeg gnidde sot inn i ansiktet spontant før vi dro ut. Tok aske fra bålet. Det føltes rett.

Falk og våk hadde tilhold ved det utvalgte stedet mitt. Jeg ordnet meg til under en flott furu. Kompisen hadde leir rett over en liten dal noen hundre meter unna. Ensomheten var trykkende men god samtidig, en uvant åpenhet i kropp og sinn kom og gikk. Til tider sang jeg høyt for meg selv og naturen. Kanskje kunne det kalles joik, det lignet i hvert fall.

På kvelden kom en ulv til meg innvendig, med et kort budskap. Nyttige innsikter.
Den første morgenen våknet jeg av liflig syngende småfugler i treet rett over meg. Jeg bevegde meg instinktivt når en av dem nesten skulle til å sette seg på ansiktet mitt. Så vakre og lystige de var! For en gave å våkne slik! Det var svært uvant å sove under åpen himmel. Bjørn hadde streifet mine tanker, men jeg følte ikke at min skjebne var å ende i en bjørnekjeft. Jeg hadde med et lerret i tilfelle regn. Myggnett over hodet.

Når jeg forsøkte å åpne opp for indre bilder, kom det en rekke skinnende små damer frem, og jeg avfeide det som tull og sjølkonstruert. De var for mange, det føltes rart. Senere forsøkte jeg igjen, da kom kun èn hvitkledd og lyshåret ”dame”. ”Gå den retningen” sa hun og pekte bortover landskapet.  En stund etterpå gjorde jeg så, og kom til en liten, deilig klukkende bekk etter om lag 5 minutter. Den syntes ikke på avstand pga busker og kjerr, men man kunne høre den. Når jeg kom helt inntil, syntes jeg i et tidels sekund jeg hørte en sprudlende, ekstremt feminin latter. Nesten karikert, men samtidig vakker. Jeg måtte se meg litt rundt, men så ingenting.
Det var godt å finne denne bekken, det var relativt kort vei dit, og rett bortover i landskapet. For å komme til elva lenger ned måtte en gå et stykke, og tilbaketuren var i nokså kraftig motbakke. Som igjen var tungt pga min tette nese..

Kvelden før den andre natten skyet det over, ble kaldt og begynte å regne. Jeg satt der ynkelig og forkjølet. Kjente på en slags frykt og annet vemod, alene i bushen. Fikk i stand et kraftig bål, det brente til og med de råtneste pinner. Jeg sang og ropte på sola.. så køyet jeg under mitt provisoriske lerret. Bålet lot jeg brenne, for kvelden var kald og våt og ensom.

Jeg våknet utpå morningen etter tung søvn. En drøm om alver som sprang hektisk opp og ned langs stammen over meg. Neste inntrykk var skyfri himmel med sol - og nærværet av et rumlende brøl og en intens varme. Jeg dro til meg ben og sovepose i en viss fart rett før flammene tok tak i soveposen.
”Nei!!” ropte jeg, da jeg sjokkert så omfanget av brannen. ”Hjelp! Hjelp!”, prøvde jeg ynkelig noen ganger, men avstanden til kompisen var lengre enn at det kunne høres. Jeg vurderte alt fra å stikke av, til det å gjøre en deal med Vårherre (kom aldri på en realistisk utforming), eller be fadervår både forlengs og baklengs. Alt dette i noen tidels sekunder, mens jeg berget tingene mine og konstanterte at stormkjøkkenet var gått fløyten.
Noen ynkelige forsøk på å legge på våt mose var forgjeves. Brannen hadde spredd seg fra bålet via en pinne som stakk ut, og fått solid feste i den råtne stammen like som jeg hadde brukt til sofa. Derfra hadde et område på størrelse med et lite gutterom, kanskje om lag 8 –10 kvm, tatt fyr.
Å springe fram og tilbake fra den nyoppdagede bekken med hullete plastposer gjorde ingen synlig forskjell. Brannen var så omfattende at det buldret, og det var en intens hete.
Etter litt tid fikk jeg den gode idè at sekken kunne brukes. Var den vanntett utenfra og inn, måtte den være det andre veien og… Den ble tømt for innhold og jeg fortet meg mot bekken. Noen minutter etter dyppet jeg hele sekken i den dypeste kulpen der, lot den bli fylt og skyndet meg tilbake. Det var tungt. Men endelig kunne jeg ane en viss effekt. Etter etpar timer på det viset kunne jeg utslitt si meg fornøyd. Det steg litt røyk opp her og der, men jeg følte at faren var over.
Jeg gikk ned til elven med en gave hjemmefra til naturen, løftet den mot solen og sa høytidelig mine ting. Der og da føltes det som om det ”virket”, magien hadde kraft.

I løpet av dagene alene hadde jeg joikesunget en del av full hals. Både av inspirasjon i all naturens skjønnhet, men også for å hjelpe meg selv i ensomheten. Av og til hørte jeg joik et stykke fra meg, fra litt vekslende kanter. Området var jo fullt av indianere, samer og sjamanspirer, jeg tenkte ikke så mye på det, bare fastslo at joiken var svært vakker. I døgnene som fulgte denne nestenkatastrofen ble det mer av denne joikingen, som fra en vakker mannsrøst. Jeg forstod til slutt at det var en gave fra naturen, at den ikke hadde opphav i noe fysisk vesen. Å sitte rundt leirbålet siste kvelden og lytte til samtalen rundt, de ulike historiene og innimellom denne fantastiske åndejoikingen som hørtes akkurat som den kom noen titalls meter unna fra…. Det var øyeblikk med stor indre ro, takknemlighet og glede.

Slettet kommentaren min og sendte den som Pm til deg isteden for ikke ødelegge morroa for øvrige lesere. Snill som jeg er:-).

Herlig beskrivende torstein
og en opplevelse å ha med seg på ferden videre

Jeg har Nordamerikansk Indiansk kunst som tema i stua, en del bilder (postkort fra The Red Skin Art Gallery som er foto kopierte og forstørret) men også andre gjenstander.
På en vegg henger et portrett av Chief Joseph og Grå Ulv str. 160X120 stofftykk.
Æ trives til tider svært godt i stua, men det har ikke alltid vært slik...
For ca to år siden hadde jeg en virkelig dyp depresjon noe av grunnen var at offentlige innkrevere hadde forsynt seg grådig av trygden min, jeg hadde isolert meg totalt bortsett fra offentlige ansatte som daglig var innom for å følge opp medisineringsansvaret og for å se til meg.
Jeg manglet en del vesentlig matvarer og i min fortvilelse haiket jeg til sosialkontoret. Og oppnådde å få 400 kroner som skulle vare frem til neste uke. Forsøkte naturligvis å argumenter for et høyere beløp da jeg hadde behov for kontantkort til mobilen og fordi jeg måtte inn til lege i byen (egenandel + resepter på 5 forskjellige medikamenter) Siste buss hjem fra byen går kl.12.30, så for å komme meg hjem måtte jeg skaffe meg privat skyss fordi jeg ikke fikk taxirekvisisjon.
Kjapp hoderegning sa meg at her blir det helvetes mye vanskeligere å overleve, men representanten fra sosialkontoret overså min argumentasjon og sa at hun skulle se hva hun kunne få til de neste dagene. Og komme hjem til meg neste uke, hun mente at jeg nok ville kunne få krisehjelp på 50 kr pr dag. Det ble en knallhard uke, jeg spiste de siste restene jeg hadde av det som gikk an å spise og røyket sneiper. Jeg fikk nesten ikke i meg noe næring, heldigvis er det forholdsvis bra kvalitet på drikkevannet men jeg var ikke alltid flink til sørge for å få i meg tilstrekkelig veske noe jeg burde fordi jeg svettet hele tiden og på grunn av doseøkning på et av medikamentene fikk jeg i tillegg diaré.


Samtidig som sosialkontorets representant kom hjem til meg uken etter var representanten fra psykiatritjenesten til stede for å hjelpe meg med å håndtere post.
Jeg var ganske utmattet og måtte ofte be dem gjenta det de sa for å forsikre meg om at jeg hadde forstått ting rett, spesielt når de forventede 50 pr. dag plutselig ble redusert til 400 kr som skulle vare de neste tre ukene (ca 19kr pr. dag). Jeg forsøkte å forklare dem at jeg normalt røyker for 50 kr. Pr dag...
Mens de satt og drakk den siste kaffen min skravlet de i veg seg imellom og forlot leiligheten min smilende og den siste kommentaren jeg husker var; Dette var hygelig, det er jo så sjeldent vi får sitte slik å prate sammen...
Det var da det virkelig gikk opp for meg at de i fullt alvor mente at de hadde gjort det de kunne for meg. Beslutningen om å sulte streike fra det samme øyeblikk de hadde forlatt var egentlig ikke vanskelig (jeg hadde ikke busspenger slik at jeg kunne ikke hente ut de 400). Hjemmesykepleien som hadde fått reseptene mine hadde som vanlig ikke med medisinene som de skulle, men det hadde for så vidt ikke noen pratisk betydning fordi jeg var nødt til å kutte ut alle nå som jeg bare drakk vann.
Etter noen heftige telefonsamtaler og seks dager fikk jeg endelig gjennomslag for krisehjelp direkte innbetalt på konto. Det gikk ytterligere ni døgn før pengene ble oversendt og hadde det ikke vært for at støttekontakten min kikket innom som avtalt noen dager senere så tviler jeg faktisk på at denne historien hadde blitt skrevet.


Støttekontakten kjørte og kjøpte meg litt mat og en pakke røyk for sine egne penger. Posthåndteringen var det smått stelt med, så jeg ble jo ikke overrasket da det kom to karer å stengte strømmen. Det var like før jeg var klar til å gå i skogen for å...
Koke posesuppe over bål - Neppe, jeg ble bare liggende i en døs på sofaen. De to neste dagene forstod jeg at jeg ville klare meg igjennom denne krisen. Grå Ulv som normalt hang på veggen hadde begynt å opptre i drømmene mine for noen uker siden, jeg hadde først tenkt at det kanskje ikke var så rart at han til stadighet satt fast på netthinna mi. Jeg lå jo bare og stirret inn i "femte" veggen, men det hele utviklet seg etter hvert til en lang reise over flere uker. Noen ganger fremstod Grå Ulv som en indianer, hverdagslig kledd og med håret i hestehale.
Vi hadde mange samtaler og vi gjorde også korte reiser sammen, han presenterte meg alltid som sin bror.  En av reisene som jeg husker mange episoder fra tror jeg gikk til Australia, der ble jeg værende lenge og jobbet sammen med en eldre hesteoppdretter som døde etter kort tid, men jeg ble på farmen som Grå ulv hadde ledet meg til og jeg hadde lovet å holde i videre drift til gårdeierens datter overtok. Jeg husker at jeg var tiltrukket av datteren men vi var ikke ment for hverandre, hun og barndomsvenninnen hennes giftet seg og jeg reiste videre til et helsesenter i USA. Her møtte jeg Grå Ulv ofte for han arbeidet der. På dette tidspunktet hadde jeg svært liten peil på sjamanisme og hadde faktisk ikke lært begrepet trommereise og så heller ikke på Grå Ulv som sjaman, men medisinmann. På spørsmål om hvor lenge jeg skulle være der svarte han bare; Til du blir hel igjen, da vi din skapende fantasi ta deg med videre.

Oi!
Hvordan går det nå med deg da, cenobit?

Grå Ulv følger meg fortsatt, men alltid på avstand - som om han bare vil minne meg på at jeg vet hvor jeg finner veien videre 

Takk for ditt åpne bidrag
Måtte slosskampen være over.

Godt å høre at du har ham med deg(Grå Ulv)...er nok til god hjelp.
Lys og varme og en go klem!

jeg bøyer meg i støvet for sjamanerfaringene dine cenobit. Du burde skrive bok, for jeg tror du kunne ha evner til å lage et stykke sosialrealisme i tradisjonen etter de amerikanske asfaltindianerne (dette minnet meg litt om richard brautigan og en til, som jeg ikke klarer å hente ned navnet på)

"brukernavn":

jeg bøyer meg i støvet for sjamanerfaringene dine cenobit. Du burde skrive bok, for jeg tror du kunne ha evner til å lage et stykke sosialrealisme i tradisjonen etter de amerikanske asfaltindianerne (dette minnet meg litt om richard brautigan og en til, som jeg ikke klarer å hente ned navnet på)

Jeg lovet meg selv å skrive bok tidligere i høst og den jobbes det jevnt og trutt med...

det du skrev fikk meg til å tenke på det som jeg kaller for den amerikanske sosialrealistiske nihilist- tradisjonen. Og for ca to timer siden ble jeg rammet av et jernteppe som forvandlet charles bukowsky fra konkret nihilistisk forfatter til et svevende sky- aktig begrep som forsvant langt unna i tåkeheimen et sted. Etter to timers nettsøk på ordene som surret rundt i skallen, klarte jeg endelig å få han ned igjen. Så nå er det sagt. Minner litt om Henrik Tikkanen og forresten. Jeg kan godt lese utkastene dine, dersom du trenger en til leser/ kritiker. Send meg gjerne en pm, dersom du trenger sekretær til å gå gjennom manusene dine.
Mvh Br

Kom til å tenke på noe Castaneda skriver i Veien til Ixtlan. Han omtaler en for ham ny form for redsel. Ute i naturens kamp er det kroppen som blir redd mens sinnet blir klart. Med andre ord, han møter ikke den lammende mentale redselen, snarere er det kroppens visdom som vekkes og setter seg i bevegelse.

Gormii

flytter innlegget til bøker