Sjaman.com – Forumarkiv

Her er jeg, tilbake fra den høyeste verden. Noe som vi kan kalle for Gud. Min reises begynnelse hadde ingen endelig mål. Min reise gikk gjennom lagene. Første laget rommer fantasi, energistrømmer av forskjellig slag, forståelse av hvordan alt henger sammen og har sin forbindelse til alt og alle. Å gå gjennom første laget var lærerikt og vidunderlig. Så kom det andre laget som rommer våre forfedre, avdøde slektninger. Det laget var jeg så vidt i før jeg passerte over til det tredje laget. Tredje laget rommer noe som vi kaller for åndehjelpere, skytsengler, åndelige lærere, følelse av tilhørlighet. Vår underbevissthet har nærkontakt med alle de tre lagene. For det er der det skapes bilder og forestillinger og forventninger og alt som identifiserer oss som mennesker, sinnet er også der i de tre lagene.


Når man passerer de tre lagene opplever man alt det som har å gjøre med jordkloden, galakser, universer, svarte hull, rom og alle de fysiske og kvantefysiske og alle de vitenskapelige betegnelser som er oppfunnet til nå, alt dette rommes i alle de tre lagene. Etter at jeg passerte det tredje laget kom dødskampen. Den utspilte seg voldsomt. Jeg mistet alle rammer som mitt ego, eller sinn, det sjelelige også, det var ingenting lenger å forholde seg til. Jeg havnet i endepunktet som kan kalles tomheten, intetheten. Der var verken følelser, emosjoner, oppfattelser, forståelser, innsikter, alt det som vi kaller å være menneske, pluss at hele universet med sine galakser, gammastrålinger osv, forsvant. Selv om jeg prøver å forklare dette så vet jeg innerst inne at det er umulig. Uansett hvilke ord du bruker så skaper du samtidig begrensninger, begreper, men det finnes ikke der. Du bare er. INTETHET, det er det nærmeste begrepet man kan bruke.

Før jeg havnet i intetheten var jeg psykotisk, utifra utenforstående forstand. Jeg visste ikke hvem jeg var, hva jeg var, om jeg var død eller levende. Etter en kamp med meg selv, døde jeg som menneske. Samtidig fikk jeg den makt om å velge om jeg ville leve eller dø. Jeg mener bokstavelig talt. For døden fantes bare på jorda, i menneskelig forstand. Om jeg valgte å forlate kroppen så ville det ikke spilt noen rolle. For da ville bare kroppen være død og alt annet som har med mennesker å gjøre. Frykten for å dø var så fjern at den ble plassert i menneskeverdenen. Man kan godt si at jeg var Gud.

Utifra det jeg opplevde vil jeg gi dere et budskap, lev, føl, utfold deg. Lev livet ut på godt og vondt. Dø, reinkarner, dø igjen, men du kommer tilslutt til intetheten. For det er det som er meningen med intetheten er å uttrykke seg gjennom alt annet enn intetheten. Ellers forblir det bare intethet. Nå forstår jeg det at Gud/intetheten kjeder seg og vil oppleve seg selv, erfare seg selv, gjennom sitt skaperverk.

Om dere er enige eller uenige, spiller ingen rolle. For å være enig eller uenig hører også til det å være menneske. Sannheten har ingen betydning heller.

.

Den var go'
begge to!

Jeg lengter....Skjønner at dette kan man ikke lese seg til.  Leser Mysterieinnvielser av Gabe, les det og glem det, sa min  lærer.    Kan jeg det? 

Lengsel etter intenhet ,ja,kan forstås hvis en tenker at det er der en kommer i fra.Når en det høyeste laget , så kan man jobbe seg ned over igjen.Lese er å tenke,oppleve er å lære. Hva er det beste ? ,begge deler er en del av oss. 

Milde Jesus! Vakkert!

Gormii

Jesus !, kjærlighet! ja.  Hører til den tredje laget sammen med skyts engler og ånde lærere. Jeg sitter med en følelse at jeg passerte de lagene alt for fort,slik at jeg må jobbe meg ned over . Det er der vi skal hente alt hjelp og råd,det er der ligger visdom til all utvikling i uendelige dimensjoner av eksistens.            


Jeg setter pris på om dere kan komme med noen spørsmål ,for å hjelpe meg til å bevist gjøre det jeg opplevd.På den måten kan vi bidra til hverandres utvikling.

Jeg skal lese øverste innlegg flere ganger, nøye, nøyere. Hva vekker det i meg? En av de mest fundamentale opplevelser jeg har hatt i mitt indre er denne undringen - hvorfor finnes noe i det hele tatt? Burde det ikke være tomt og øde overalt? Ingenting noensteder? Hvor kommer alt(et) ifra? Så kommer tanken at noe finnes likevel, f. eks. jeg, og det er helt uforståelig, mysterium, mirakel, ord blir fattige. Men den tanken er ihvertfall kilde til en stor glede som kan fylle meg helt. [Derav følger hvordan ta vare på og opprettholde det hele, ikke ødelegge (legge øde...).]

P.S. På nettet kan man få maskinoversatt ord og hele setninger fra ett språk til et annet. "Allt var tomt och öde" (svensk) ble på tysk til "Alles war Bauplatz und Schicksal" [NB! Uverifisert anekdote fra data-alderens barndom...].

P.P.S. Öde (svensk) betyr både 'øde' og 'skjebne' på norsk, så den stakkars maskina trodde at "Alt er byggeplass og skjebne", jaja...

bra skrevet dimi!

Men jeg sliter litt med definisjonen på Gud som du skriver.

Hva er det motsatte av intethet?

Kan det motsatte av intethet også være Gud?

Du har hatt en opplevelse som gav deg bevissthet,og den var veldig godt skrevet!
Jeg vet ikke helt hva foranledningen til opplevelsen av intetheten  var,men den ligner på en måte noe jeg har opplevd,kanskje med motsatt fortegn??
Jeg opplevde "altheten",men det var ingen barrierer mellom meg og det rundt meg.
Jeg ble tettpakket"ursuppe" eller "liv",og det var ingen lag utenfor.Men jeg hadde en ,for meg ,relativt vanlig opptakt til opplevelsen.Det er vanskelig å forklare,men beskrivelsen din ligner det jeg opplevde,selv om jeg også følte meg helt i "vertigo" vis vi kan bruke det uttrykket..
Jeg måtte også kjempe litt for å forlate tilstanden,underlig nok. Hadde jeg "blitt",så hadde jeg forlatt kroppen for godt.Av tekniske årsaker.
Jeg må nevne at det ikke var noen dramatisk forandledning til opplevelsen,jeg hadde det fint og gjorde noe jeg liker/ånder for.Likevel var det rystende lærdom .
Ingen plantelærere eller rus inne i bildet.Heller ingen krise.
Har ingen god forklaring,jeg...

Kanskje bl.a derfor jeg er her inne.

Jeg har hatt en helt lik erfaring med ayahuasca, men i mitt tilfelle var det en stygg egodød med innspill av vill terror og psykotisk schizofreni i fra helvete, alt jeg ikke ville at skulle eksistere fantes og det var i det rommer jeg dukka opp i. Jeg så tydelig at alt rundt meg er min projekson, dvs tilogmed menneskene var bare forskjellige deler av meg og jeg har alltid visst det men jeg later som om jeg ikke vet det for å erfare adskillelsen og følelsen av å ha en venn til tross for at det jeg oppdaget var at denne vennen egentlig er meg. til slutt forsvant alt og jeg fantes ikke til tross for at jeg var. altså det var det eneste: vissheten om at Jeg Er. dette Jeget er altet. Jeg er. ordene: Jeg er fantes ikke men vissheten om det fantes som en del av intet. etterhvert begynnte tankene bevisst å spinne i den retning jeg ville at den skulle spinne, jeg delte opp verden i små egobiter og forstod ifra den gang at alt er gud. ordtak som: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg ble etter denne opplevelsen veldig aktuell. takk for at jeg fikk muligheten til å dele denne erfaringen med dere, dette har faktisk vært en så hard opplevelse at jeg ikke har følt for å snakke om den på lenge. Sjokket over at ingenting i utgangspunktet finns satt i lenge. helt til jeg forstod hvor takknemlig jeg er for at vi er i stand til å være medskapere av vår egen lekeplass.
Kan jeg spørre deg Dimi, hvordan erfarte du dette? meditasjon? trommereise?

I det guddommelige finnes ikke polariteter .Ikke negativt eller positivt .Det er noe man finner hos menneskene med sine følelser .Alt som er skapt er en måte for det guddommelige å erfare seg selv .Det er uhyre vanskelig å forstå med logisk tolkning .Man kan prøve kanskje å tenke på alt du vet og kan fra A til Å er deg ,utenfor det er Gud ,intethet .Saivolandet som Ailo snakker om er ikke Gud heller .Det ligger under Gud .Men vi har alle intethet inni oss for det er der vi kommer fra .Jeg prøver så godt jeg kan ,men jeg er ingen storslagen filosof eller tenker .Jeg prøver å forklare på enkleste måte .Du kan prøve å tenke fram at når bildene forsvinner ,hele universet du kjenner forsvinner både innvendig og utvendig .Alt som du kunne prate om og spekulere om blir irrelevant .Hvis du tenker deg tilbake til FØR Big Bang ,da kanskje banker du på døra til intetheten .
De som har vært på det høyeste plan ,i intetheten ,kan forstå meg .Resten kan bare prøve å forstå .

"Final Tribe":

Du har hatt en opplevelse som gav deg bevissthet,og den var veldig godt skrevet!
Jeg vet ikke helt hva foranledningen til opplevelsen av intetheten  var,men den ligner på en måte noe jeg har opplevd,kanskje med motsatt fortegn??
Jeg opplevde "altheten",men det var ingen barrierer mellom meg og det rundt meg.Jeg ble tettpakket"ursuppe" eller "liv",men hadde en ,for meg ,relativt vanlig opptakt til opplevelsen.Det er vanskelig å forklare,men beskrivelsen din ligner det jeg opplevde,selv om jeg også følte meg helt i "vertigo" vis vi kan bruke det uttrykket..
Jeg måtte også kjempe litt for å forlate tilstanden,underlig nok.  Har ingen god forklaring,jeg...
Kanskje bl.a derfor jeg er her inne.

ALTHETEN-INTETHETEN er samme ting,ingen polariteter.

fin skildring, dimi!  :respect:


men til ditt siste innlegg vil jeg si: "alle" kjenner intetheten, dypt inne i bevissthetens innerste kammer, for som du påpeker er det der vi kommer fra. så alle kjenner den, om enn ubevisst for mange.

og såvidt jeg har forstått så er alle mennesker i kontakt med den i faser med drømmeløs søvn.  dvs de korte fasene i søvnen som er helt uten mental aktivitet.  denne tilstanden er dessuten grunneleggende viktig for vår helse.

når store yogier og mystikere kan klare seg med noen få timer søvn om natta, så er det fordi de er i kontakt med disse hjernebølgene (deltabølger) i mye større grad enn oss andre.

KOKOPELLI ,det var plante hjelper som var drivstoff til reisen,men ironisk nok så mistet  den plante lærer betydning også.Når jeg var i intentheten virket sjamaner betydningsløse ,men samtidig de har hentet meg fra intentheten.Uten dem ville jeg kanskje forblitt der og kroppen min ville vært en tom skall . 

Til torstein.  Den drømme tilstand du nevner er noe annet føler jeg.Drømmeløs tilstand føles mørk ut. I intetheten er verken lys eller mørke.

Hva kan man si...

lengsel etter intethet ja, dersom en kan tenke seg at det er der en kommer ifra. ...  og alle kjenner intetheten...
ja, hvorfor denne lengten, for det kjennes som lengt.  Om det er drømmeløs tilstand eller ikke?  Sitter med mange tanker etter disse innlegga.  Har  søvnproblemer og før ble jeg ganske koko av det å ikke få sove.  Nå klarer jeg meg fint.  Innimellom forsvinner jeg  ut, på ett vis, men har ingen opplevelse av hvor jeg har vært eller hva jeg har opplevd, om jeg har opplevd noe.  Er tilbake i kroppen ofte med gråt eller skrik. Hvorfor denne lyden eller følelsen vet jeg ikke.  Føles helt avstengt på sekundet.  Kan ligge å fundere på ting og plutselig etter en sånn liten "reis", kan jeg få noen erkjennelser f.eks. plutselig forstår jeg en drøm jeg drømte for lenge siden, og som er viktig for meg.
.   
Du sier at å lese er å tenke og oppleve er å lære,  begge deler er viktig.Det høres så riktig ut.  Men skulle gjerne visst hva jeg opplever eller ikke opplever Tenker på om denne måten å reise på er min måte å oppleve intethet på akkurat nå. Nei forresten, jeg opplever jo ingenting..husker jo ingenting, men kanskje blir jeg istand til  å løse ett problem eller bli kvitt noe tankespinn etterpå.   

EDDA, Høres ut som underbevistigheten du forsvinner i . Om du kunne hente noe der ifra,noen ganger sikkert du gjør det.

det grenseløse absolutte har ingen begrensninger, ingen dualitet.
Det som er, ER ikke. Som en projeksjon så jeg Guds ansikt som en
gedigen mosaikk hvor vi alle utgjør en tessera, et fragment.
Tid og rom er og er ikke.
For åndsgnisten og bevisstheten om illusjonen kan sprenge
fornuften og hverdagsmennesket faller utenfor hverdagen
vi alle klamrer oss til som en illusorisk tvangstrøye
det tvefoldige blikk er bare åpent i små drypp
i drømmer
'i trance
men jeg lever i dualitet
jeg sanser
men vet at det hele
er en illusjon.
Likevel er det Livet?

Når du, DImi, karakteriserer deg selv
som psykotisk, som en merkelapp over
hvordan hverdagsverden, allemannsverden 
tolker din åndelige oppvåkning øsnker jeg deg velkommen til verden,
våg å fortsette ferden, for jeg tror innerst inne at det
er en grunn til at vi er her, vi er her nå,
selv om vi alltid er?

Takk for det  ,føltes godt å lese det du skrev. For slike turer opp til intenthet er ekstremt rystende.Virkeligheten ,lyset,mørket,romet vi befiner oss i var borte .Ingenting å forholde seg til.Den siste tråden jeg hadde ,var stemmen min.Selv om ånder sa farvel til meg like før jeg gikk over til intentheten. Om jeg har vært i andre omgivelser og lagt i reimer og tvangs medesinert av psykiatere,ville jeg simpeltheten forlate kroppen å gått over til åndenes verden. Det er likesom at åndene ventet på min avgjørelse med sin karakteristiske visdoms smil. Stor takk til de sjamaner som brukte stemmen min som et trå for å hente meg tilbake. Nå i etter tid vet jeg at det var nødvendig med en slik erfaring, selv om den virker skremende og farlig. Jeg merker forandring i meg og den forandringer skal brukes til det beste for meg og de dems liv jeg berører.
                                                                                                                            Stor takk til dere.

Liver er i sannhet ikke for amatører hvis man våger...
for noen er det selve kallet, for andre virker det som
galskap-
Bra at du skjønte hva jeg mente
for jeg mener Intet foran Alt

Mange kloke hoder her!!

jeg hang meg litt opp i denne setningen:

Nå forstår jeg det at Gud/intetheten kjeder seg og vil oppleve seg selv, erfare seg selv, gjennom sitt skaperverk.

dette har jeg tenkt på før. Det er store ord. Man kan lett bli bitter på Gud, fordi skaperverket medfører så mye lidelse. Jffr Vreesvijk:

Somliga går med trasiga skor.

Säj, vad beror det på?

Gud fader som i himmelen bor

kanske vill ha det så.

2.

Gud fader som i himmelen bor

blundar och sover sött.

Vem bryr sig om ett par trasiga skor

när man är gammal och trött?

Når man ser deler av eksistensen, i dens verste fasetter, så gir dette mening. Men så har vi et annet bidrag fra denne tråden:

jeg tror innerst inne at det er en grunn til at vi er her, vi er her nå, selv om vi alltid er?

en grunn hva? Hva er grunnen til at vi kan se forskjell på stygt og vakkert? Er det fordi det er meningen at vi skal perfeksjonere skaperverket, og lage en slags balanse? Er vi biter av det guddommelige, som jobber med å perfeksjonere vår verden?

er det sånn at det finnes ingen Gud som i de monoteistiske religionene, men at det snarere er en helhet, som vi er deler av. En helhet som er vårt eget ansvar, fordi det er vi selv som er Guder?

Om Vreesvijk hadde rett, så var det jo en løsning å protestere vilt og rope "non serviam" mot en tom, sort nattehimmel? Og noen ganger gjør man jo det. Jeg har selv gjort dette mange ganger, og vil nok gjenta ritualet når tiden er inne. Men er det slik at det finnes en innsikt over dette. En viten som sier at vi har selv valgt. At vi må gjøre, og at det vil hjelpe oss selv, og alle, dersom vi deltar? At vi skal bruke begge innsiktene. Være i dualiteten. Dykke ned i mørket, og stige opp i lyset. Dykke ned på ny. Finne innsikten, og ta den med opp igjen. På nytt og på nytt. Fordi det er vakkert i seg selv. Vi lever. Vi deltar. Vi roper, bæsjer og ler. Det er oss. Vi er Guder. Vi er Demoner. Vi er.