Sjaman.com – Forumarkiv

Et vanlig spørsmål blir stilt. Vi kommuniserer med ord, og et svar er naturlig. En debatt som skaper bevissthet rundt dette synes jeg er interessant.

En av grunnene at jeg engasjerer meg er at jeg har en viss ydmykhet for arbeidet med kraften.
En person spurte meg om jeg kunne lage en tromme, og lære bort litt om hvordan en gjør trommereiser, gjerne kollektive reiser. Jeg går i gang, legger skinnet i bløt, og begynner å høvle til eikeplanken. Men så butter det, håra løsner ikke, ramma blir skjev. Vel, så får personen tak i en annen tromme, og ikke lenge etterpå annonserer kollektive trommereiser mot betaling. Selv har jeg sagt nei i noen år til å ta med andre på reise, slev uten betaling. Når jeg spør andre om di har noe erfaring med sjamanisme, så svarer di blant annet har vært på reise hos denne sjamanen. Det er klart noen får opplysningen kvikt, men likevel undres jeg.
Vel, en sjaman som er klar for behandlerdelen ser jeg på hundre meters avstand. Da er sårene leget og energien steget.

Kraften:
Jeg har fått høre på min vei, at jeg måtte avslutte den sirkelen jeg var i før jeg kunne starte på en ny. Det betyr at jeg ikke lenger kan støtte meg på det kraftsystemet jeg har brukt. Jeg har valgt å avslutte den sirkelen. Så kan jeg starte den nye for å bygge opp det kraftsystemet jeg har bestemt meg for å bruke. Det er ikke enkleste vei, og tar tid.

Kraften er med oss hele tiden, det er bevisstheten som avgjør opplevelsen, og intensiteten. Sinnet når kraften gjennom fokuset. Bønn, spell og gand er teknikker for å arbeide med kraften. Ekstase er en kraftfull metode.

Er ikke det litt sjaman i oss alle? Vi stammer jo fra det samme, alle sammen? Noen har evnen til å bruke kunnskapen mer enn andre, men jeg stiller meg spørrende på at hvor mye egentlig en kan lære via kurser ol.? Og skal en lære bort akkurat sine teknikker og kunnskaper? Vi er jo  så vidt jeg skjønner forskjellige og da oppfatter vi vel tingene på forskjellige måter. Kan ikke kalle meg sjaman, akkurat, har ikke  et eneste kurs i sjamanisme eller tromming, og kraftdyr bak meg. Så ikke vet jeg hva jeg er!!!! Men det vet jeg at jeg antakeligvis har "noe" ( som alle har) i meg, mer eller mindre. Og skal alt gå etter "boka"?? Hva blir det av "naturtalenten" hvis alt må læres via andre? Men som sagt, jeg er ikke  mester, ikke blir jeg det heller.Livet ser ut til å være en lærermester i godt og vondt. Via våre egne erfaringer  lærer vi vel stort sett det meste? Eller tar jeg feil?

http://www.dagbladet.no/sport/2006/04/25/464413.html

Ekte sjamaner kan brukes til mye rart...

"craftwolf":

Jeg synes jeg hører janteloven i denne diskusjonen si, du skal ikke tro at du er noe, og i alle fall ikke sjaman.

*nikker* Godt å se at det ikke bare er meg som synes jeg hører dette.

Og når det gjelder dere som skriver om å definere og kategorisere, hvorfor er dette egentlig så viktig? Hva for noen negative konsekvenser har det egentlig dersom vi blir litt mindre opptatt av å sette mennesker i ulike båser? Hva skjer for noe galt dersom noen går rundt og "misbruker" ordet sjaman?

Ja, du tok poenget mitt på kornet. Det er nettopp at jeg vil komme til lege med full utdanning og erfaring, jeg har ikke lyst å få piller og plaster av en hjelpepleier som selv mener han er lege. 10 poeng til deg biernna

Men jantelov? Nei og nei! Naturens krefter er vanskelige ting. Det må tilnærmes med tålmodighet. Tittelen sjaman må være bonusen - ikke guleroten...

Whiteowl skrev:
"Hmmm, da får vi kanskje ha en betydning av ordet for dere rundt Oslo-fjorden, og en for oss her nordpå kanskje?"
Ja, det trur æ å  ;)

Fagerhjul

Sier bare Ugh! Ugh! 
-og sender rundt ei svær fredspipe! 
Etterpå blir det servert sopp mm...

Jepp,, sånn er det. Vi er forskjellige og av det blir det diskusjon,. Og til tider kan det bli hett, og da er vel fredspipen god å ha, hehe..Dere er nå  herlige, hele bunten...

bare følg flyten,og hold koken
man trenger ikke sortere hele verden i sin hjerne.
Naturen ordner opp slik den alltid har gjort.
Vi mennesker må ikke lage livet mer stusselig en det er fra før
Ved å begrense vår fantasi og natur,med høytidelige piggtrågjerder.
Naturen er den store sjaman,vi mennesker er små naturlige nisser
som gjerne vil være like svære.
La naturen slette ut litt av vår intense menneskelighet
så kommer sjamanen dansende i oss med et kjærlig kraftblikk.
Hilsen den ordblinde.

Du er nå en vis en du au, Teleterkji! 

Mye sol i dine fine ord.

Som en noaidi sa til meg:

Det er rart men nå blir man sjaman eller noaidi etter noen kurs over kort tid.
Fra tidligere i vår kultur, så begynte man å lære av en noaidi når man var 13 år. Når man ble rundt 40 så begynte man å praktisere sin lære for fullt. Så var det opp til samfunnet å kalle deg Noaidi eller sjaman, ikke deg selv.

Den samme noaidi sa også når han ble spurt om han var en Noaidi:

Jeg er først og fremst "..... hans navn...."  og når jeg er død, så får jeg vite om jeg er noaidi.

Mener selv at det er forskjell på å være noaidi/sjaman og på å bruke noen av disse sine arbeidsmetoder.

Jeg bruker en del metoder som jeg har lært, men jeg er ingen sjaman av den grunn.

Knut.

Er denne sjamantittelen blitt et slags statussymbol.... hvorfor er det viktig å kalle seg sjaman?
Jeg har sansen for det denne noaidien sa...
kariw

På den måten som denne noaiden forklarte det, sånn er det jeg har tenkt. Og jeg tenker at siden den gamle tenkemåten er sånn, så er det sånn. Men så skal alt fornyes og moderniseres kanskje? Og siden det nå er blitt moderne å gå kurs innen sjamanisme, så må man liksom få lov til å endre på hva som legges i ordet? For hvis vi skal drive med sjamanisme så vil vi jammen kalle oss sjamaner også..? Bruke 30 år på utvikling?? I dagens samfunn?  Niks, ei helg burde holde..

jeg er jo helt fersk her da, men må jo legge til noe likevel, hehe!

Sjamaner.....jeg trodde ikke det var bare noe man kunne bli jeg da, sånn før jeg kom inn her å leste det. For å være ærlig, så jeg på sjamanisme som en snart utgått gammel historie ...før jeg som sagt traff en sjaman selv, å meldte meg inn her.

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å kalle seg sjaman, etter et kurs eller to. Sjamanlærling, kan jeg gå god for. Eller sjamanspire. Det tenker jeg av litt respekt for de som virkelig var/er sjamaner, å som har brukt mange år av sine/sitt liv til å gå i lære, å jeg tror man kan si at de fleste der føler seg nok fortsatt ikke utlært.

Eller er det så enkelt?...Jeg kunne aldri tillatt meg selv å kalle meg en sjaman, etter et par kurs, har ikke gått på noen ennå, fordi dette er så nytt for meg. Men jeg har nå ganske stor respekt for de med mange års erfaring, de som har levd med dette på både godt og vondt i mange år. Det blir det samme som om at jeg ikke kan sammenligne meg med eldre mennesker, med all sin visdom og erfaring som de har tatt til seg gjennom årenes løp, men jeg kan lytte og lære. Det tror jeg at det er noe jeg alltid vil gjøre.

For de gamle er eldst!

Hooka-hey!!

Helt siden jeg ble født fikk jeg informasjon om at det fantes mer mellom himmel og jord enn det som var "synlig".
Gjennom fortellinger og erfaringer, fikk jeg servert små posjoner av kunnskap.

Nå velger jeg bevisst å tilegne meg mer kunnskap, jeg vil vite og være sikker på det jeg vet.
Gjennom kontakt med andre mennesker kom følgende læresetning; Korrekt definisjon av "å ha lært" er varig endret adferd.

Da jeg skulle lære å kjøre bil ble det sakt at; selv om du nå har fått sertifikat betyr det ikke at du kan kjøre bil. Det er nå som du har lov til å kjøre bil at du virkelig vil lære gjennom erfaring.

Min adferd på vegen er fortsatt ikke til enhver tid optimal, men det hender at jeg tilbyr meg å være sjofør.

Selv det fineste verktøy krever et menneske som vet hvordan det skal bruke det. Noen ganger kreves det at man forteller hva man kan - Tenker jeg.

"cenobit":

Korrekt definisjon av "å ha lært" er varig endret adferd.

Dette var veldig godt skrevet 

Takker 

"kariw":

Er denne sjamantittelen blitt et slags statussymbol.... hvorfor er det viktig å kalle seg sjaman?

Er denne sjamantittelen blitt et slags statussymbol? Hvorfor er det så viktig å begrense andre i å kalle seg sjaman?

Kanskje viktisk å begrense seg selv?
Jeg kan selvfølgelig slå meg løs å kalle meg selv for hva som helst: asiatisk indianer, tåneglkirurg og bekkefe, jurist og sjaman. Enkelte av disse tingene vil være enkelt for dere andre å avgjøre at jeg kanskje overdriver litt med, andre er vanskeligere å se sånn med det samme.
Jeg er ikke for å rangere mennesker, og det er ikke bedre å være sjaman enn å ikke være det, men det må gå an å godta at enkelte ting kan man ikke bare bestemme seg for å være, det skal en utvikling og en læring til først.

Det er flere som har vært inne på dette angående "når man skal kalle seg en sjaman" eller er det.....Michael Harner sa i et intervju(i Foundation of Shamanic Studies Journal - Vol 19 - no 1 og i siste Shaman`s Drum nr 71 - 2006) jeg har lest nå nylig angående emnet det å være sjaman - tittelen sjaman - og han sa endel kloke ord og spesielt disse sitatene hadde jeg stor sans for og som jeg føler er veldig riktig for meg å vite ang sjamantittel eller å være det:

"Spirit teachers are the real teachers. For one is only a shaman when the spirits want that person to be a shaman."

Som sagt så "vet" en "ekte" sjaman når hun/han er sjaman. Og de fleste av dem sier vel kanskje ikke det høyt. Men jeg heller mer mot dette med at "åndene" avgjør eller velger om du kan bli en sjaman - eller er en sjaman. Og slikt har ingen kontroll over - bare den personen da Så det å kalle seg sjaman eller det å være det etter min mening beror mye på hvilke kontakter en har med åndeverdenen etter min mening.

Så egentlig kan ingen peke på at han eller hun er en sjaman. Det er noe som bare den personen vet.

Men også dette med sjamanarv. Fra generasjon til generasjon er en annen ting. Om det er flere sjamaner blant ens forfedre så kan en "lettere" gå den veien helt klart. Og følge forfedrenes fotspor.

Det er sikkert andre elementer også. Men jeg heller mer mot at det er åndene som avgjør eller velger om en er en sjaman eller ikke.  Ja,hva sier dere?

Når vi snakker om å tilegne seg tiltler man kansje ikke fortjener (eller passer til),
var ikke det samme djevelen prøvde seg på? Prøvde å sette seg høyere enn gudene?
Gi seg selv en tittel han ikke fortjente? Det gikk vel ikke så bra..

Jeg har kansje også en formening av at de virkelige store sjamaner er de som vet for seg selv hva de er (og det er mer enn nok for de),
og ikke presanterer seg som sjaman eller sier "hei jeg heter ole, og jeg er sjaman." som 1. åpningsreplikk bare for statusens skyld.
Eller tar et kurs bare for de vil ha sjaman på cv'en sin.

[quote author=David link=topic=1874.msg15420#msg15420 date=1147422665
Det er sikkert andre elementer også. Men jeg heller mer mot at det er åndene som avgjør eller velger om en er en sjaman eller ikke.  Ja,hva sier dere?
[/quote]

Jeg tenker jeg har en plass i verden/universet som er min, der jeg føler meg
hjemme, der jeg føler meg i harmoni, har det best. Og jeg føler at jeg ikke
har valgt selv hvor det er, fordi jeg ikke har skapt meg selv.

Kunne ikke vært mer enig David, åndene velger -og den som er vet  :icon_cool:
En slags "målestokk" i tillegg
-i form av hva og hvordan man oppnår resultater i praksis
-og man hadde svaret på hvem som er en sjaman.

Alle har vi "våre" i åndeverdenen men den hjelp vi får og hva de gjør for oss er vel ganske variabel.
Ut fra tidligere liv er også den kunnskap vi drar med oss og har tilgjengelig veldig forskjellig.
Og åndene har valgt.. for leeenge siden..

Det Johannesen nevner er vel en av årsakene til at så mange engasjerer seg i temaet.
En del Wannabees der ute... og verden er ofte både falsk, kynisk og kald, så...

Temaet er interressant og positivt og bør vel i en del tilfeller oppfordre til en viss selvransakelse.
Sjamanismen er større enn livet og bør derfor behandles med den respekt den fortjener.

"WhiteOwl":

Jeg er ikke for å rangere mennesker, og det er ikke bedre å være sjaman enn å ikke være det, men det må gå an å godta at enkelte ting kan man ikke bare bestemme seg for å være, det skal en utvikling og en læring til først.

Litt til ettertanke dette..
Sier meg enig med W.O.
MEN, i det øyeblikk en sjarlatan misbruker tittelen sjaman skades hele den seriøse del av praktiserende sjamaner.
Derfor vil jeg ikke bagatellisere bruken av en slik tittel.
Folks uvitenhet, desperasjon, ulykkelighet osv er så lett å misbruke..

F.eks. :
Møtte nylig en mor og hennes datter.
Denne damens tidligere mann, datterens far omkom i vinter.
Fordi mitt møte med mor og datter var "bestemt" hadde jeg ved to tidligere anledninger fått møte den avdøde mannen "på den andre siden" -og husket hans navn, han presenterte seg nemlig og tok meg i hånden.
Jeg ville aldri bekreftet noe som helst da jeg fikk se bildet av Ham om jeg ikke var 100% sikker..
Det gjenstår enda spørsmål som er viktig for de etterlatte å få svar på, derfor kontakten.
Prøvde å "spille" litt ut av hans personlighet for å overbevise/vise min troverdighet..
Men hvem som helst kan vel si som jeg gjorde........

Jeg kan bare feie for egen dør..
Om hele min verden skulle rase sammen skulle den delen av meg stå REN igjen.