Sjaman.com – Forumarkiv

Jacobsen: Jeg tror skammen er til for å bevisstgjøre oss på ting vi har gjort som kanskje ikke er helt ok. Det kan være mye en skammer seg over. Skammen sier noe om hva vi selv mener er rett og galt. Ingen er tjent med å leve i skam. den hindrer oss. Om en er utro, så kommer det for en dag uasett. Holder du en følelse innelåst, vil den vokse helt til den presser seg ut. Får en ikke ut følelsen, lever en ikke livet full ut. Om en lever i skam med noen en elsker, klarer en da å elske seg selv? Så er det et ordtak som sier: En må kunne elske seg selv for å elske andre. Uansett så er det alltid opp til en selv, siden vi har en egen fri vilje. Når alt kommer til alt, så må vi leve med oss selv og våre valg.

Det med utroskap er en stor og sår debatt for mange. 

Klem Geir Michael. 

Fine ord Geir Michael.

Men jeg er ikke enig i alt. Skam trenger (slik jeg ser det) IKKE ha sitt opphav i egne handlinger, selv om det ofte vil være slik. Skam over det å eksistere i seg selv kan følge med alvorlige overgrep, mishandling. Desverre ser jeg slikt i min jobb. 

Til det med at ingen er tjent med å leve i skam må jeg bare gjenta mitt spørsmål: tåler omgivelsene det skamløse mennesket? Hamsun mente at dikteren bør være skamløs minnes jeg. Det kan virke som han var inne på noe. En fyllik skal en gang ha sagt: "This is my kingdom: I swallowed my shame". Husker ikke hvem, Passopp

Hvis jeg skriver at jeg ikke mener å kverulere, er jeg ærlig da? Vet ikke helt. ÆRLIG er slikt et vanskelig ord. Nesten like komplisert som å "være seg selv"

Plutselig forandrer ærligheten seg til bunnløs naivitet. Da vil jeg gjerne være en litt kjølende termostat: Det er ikke nødvendig å være  HELT ærlig hele tida, så lenge du bestreber deg på å være det i all hovedsak.

Det er ikke nødvendig å kvitte seg med ALL skam, så lenge du kan heve ditt hode i alminnelighet.


Vennlig hilsen


Jacobsen

Flott det du skriver Geir. Har ikke sett 7th, men Gray's Anatomy er min yndling. Kjenner dessuten mange såkalte "sterke" menn som gråter. Og ingen kan gråte som soldater eller politifolk. Et eksempel: Politimannen Jeffrey Miazga hjalp en liten jente som ikke klarte å snakke i rettssak mot en mann som hadde gjort alvorlige overgrep. Hun var helt stum, og ingen klarte å nå inn til henne, så mannen holdt på å bli frikjent. Men i en pause gikk Miazga bort til henne, fortalte henne om all sin egen frykt og ga henne sitt politiskilt hun kunne holde rundt mens hun satt i vitneboksen. Vedkommende fikk livstid. Aktor Douglas Fisher gråt da politisjef Mike Risko leste opp anbefalingsbrevet som gjorde at Miazga fikk en utmerkelse for empati og åpenhet. (Men ikke så mye tilgivelse for overgriperen...)

En annet eksempel var en svær kar som alle de nye gutta på kammerset så opp til. Han var ikke akkurat åpen, men i møte med eplekjekke "rookies" sa han gjerne: "So, you want to be a policeman do you, hero? I'll tell you what, when you can tell me what they taste like, then you can call yourself a real policeman." Mange lurte på hva han mente, og de trodde han snakket om det å slåss og overvinne farlige kriminelle. Men han bare ristet på hodet. Imidlertid var det en politimann som gikk inn i et hus hvor mannen hadde drept kona mens barnet så på. Moren var død og politimannen måtte arrestere faren og overlate jentungen til barnevernet. Etter jobben satt han i garderoben på politistasjonen:

"I felt a large hand on my shoulder, and I heard that all too familiar question: "Well, hero, what do they taste like?" Before I could get mad or shout some sarcastic remark, I realized that all the pent up emotions had flooded to the surface, and there was a steady stream of tears rolling down my face. It was at that moment that I realized the answer to his question: tears."

Denne historien har blitt fortalt på mange politi-fora på internet, og den er gjengitt i Grossmans bok “On Combat”.

Jeg nevner dette i tilfelle det er noen tøffinger eller kynikere på sonen som synes det er litt flaut for menn å grine.

Ærlighet som sårer andre kan være problematisk, men ærlighet om egne svakheter skader vel ingen? Skamfølelse kan også være på sin plass i en mer eller mindre lang periode hvis man har skadet andre, men ellers er den hemmende.

Jeg har et slags hat/kjærlighet-forhold til usikkerhet. Det fine med usikkerhet og haugevis med personlige problemer er at de kan gjøre oss mer menneskelige, og bidra til å forstå og ha medfølelse med andre. Sånn sett er usikkerhet, sjenanse og angst helt konge.

Jeg skjønte ikke helt denne, Sommersky: ”Og jeg som trodde jeg var en optimist! At alt blir bra bare jeg tar skylden for alt, det var en "kjekk" regel å leve med”

Hei Silva. Takk selv!! 


Her er forresten min favorittsang:

http://www.youtube.com/watch?v=XIL8jSybKTk

Jacobsen:
Vi trenger ikke være enige 
Jeg skriver ut i fra min erfaring. 

Jeg ser skille mellom samfunn og privat. Her kommer det an på om en trenger anerkjennelse eller ikke føler jeg. Om du er på en galla middag hos kongen, Tv2 får øye på at du lager grimaser under middagen. På tur ut spør de deg: Likte du maten? Hva svarer du? Tør du være ærlig overfor deg selv og samfunnet og si: Den var forjævlig, jeg tror min porsjon ligger under bordet. Dette vil selvsagt bryte mot de normer og folkeskikk vi er opplært til. Sier du: Den var deilig, så vet alikevel alle som så på tv2 at du hatet maten. Kanskje ikke hvor mye du hatet den da.  Du kan fornekte, og bli stemplet som mulig uerlig om du sier du liker den. Eller du kan bli stemplet som bånn ærlig og noe unikt i vårt samfunn i dag.
Jeg tror mye avhenger på hva vi vil oppnå og hva en har å tape (status etc..). Det velger vi alltid selv.

Når det gjelder privat, tror jeg på ærlighet tross smerten. min oppfatning at en må være enige om grensene. Noen mener utroskap er ved å titte på andre, noen mener det er kun ved sex, andre ved å drømme om noen. Vi er alle forskjellige, og vi trenger å vite hverandres grenser slik at vi ikke tråkker over de.

Uansett, så vet jeg også at det er menneskelig å feile. Derfor vil dette alltid være (føler jeg) et spørsmål som er sentralt. Kan du se deg selv i speilet å tilgi deg selv for hva en har gjort? Om partneren tilgir eller ikke, er utenfor ens egen kontroll.

Det er også viktig å ta opp ting ansikt til ansikt. Da kan en se oppriktigheten til hverandre. Og det tror jeg er viktig i avgjørelsen for å tilgi eller ikke.


AndreasWinsnes:
Jeg skjønner. 
Å se noen som i utgangspunktet skal være usårbare, bryte sitt panser og gråte. Det er sterkt. 

Jeg vil anbefale den grønne mil. For de som har sett den, så vil jeg si. Her vises 100% ydmykhet føler jeg. Å gi liv tilbake, vekke for å skape glede.  Sterkt! Jeg får frysninger bare ved tanken på filmen. Den omhandler så mange av livets sider og forhold mennesker i mellom.  Han som gjør mye ond i filmen, er en som viser liten skamfølelse. Derfor føler jeg også at anbefalingen hører til i denne tråden. 

Usikkerheten, huff. Den kan skrelles ned til eksistens nivå. Å føle den er det tøffeste jeg har gjort på min reise. 
Men jeg lever videre fordi. 

Klem Geir Michael 

Jeg skjønte ikke helt denne, Sommersky: ”Og jeg som trodde jeg var en optimist! At alt blir bra bare jeg tar skylden for alt, det var en "kjekk" regel å leve med”

Åja, bare ironiserte over min egen bakgrunn. Det du skrev, var det helt motsatte av hva jeg har levd etter som ubevisst regel. Men jeg liker din versjon best. Saken er vel at jeg har vært litt sånn....offerlammet, samtidig som om jeg har vært merkelig optimistisk også. Som når familien var sinte og sure, eller gråt over tapet av døde slektninger, så var jeg den som skulle muntre opp, gjøre folk glade, se den lyse siden ved alt mulig. Det er ikke helt lett å forklare, men det var ikke noen viktig kommentar fra min side. Bare et litt spontant utbrudd.

Om du er på en galla middag hos kongen, Tv2 får øye på at du lager grimaser under middagen. På tur ut spør de deg: Likte du maten? Hva svarer du? Tør du være ærlig overfor deg selv og samfunnet og si: Den var forjævlig, jeg tror min porsjon ligger under bordet.

Det hadde vært så herlig om noen hadde gjort det!

Hadde en litt type opplevelse ved min konfirmasjon, hvor jeg fant ut at jeg skulle gå til nattverd (etter å ha lurt og lurt på den kjeksen de spiser, hvordan den så ut og smakte). Men så står jeg der med et glass vin i hånda og vil helst ikke drikke den, men ser at alle de andre drikker det, så jeg vil ikke være noe verre. Bare at nå har jeg reist meg opp for å gå og står vendt mot kirkegjengerne. Det de ser, i følge min mor, er at jeg gjør noen "fæle grimaser" som i at det smaker vondt. Moren min ville ikke snakke med meg etterpå og hun er ikke en gang kristen. Har enda ikke skjønt hva for en grusom handling jeg hadde gjort? (den grimasen var fullstendig utenfor min kontroll....bare så det er sagt..)


Også dette med ærlighet. Jeg hadde en eks, som insisterte på å være ærlig om at jeg hadde lagt på meg og om alle de fine jentene han så rundt seg som han kunne tenkt seg å *****. Det var til tider ganske sårende, men jeg vet ikke om det var noe poeng at han skulle lyve heller. Bedre å se hva som foregikk inne i hodet hans. I bunn og grunn.

"Gjest":

"Geir Michael":

Jeg har lest ditt innlegg, og må bare si at jeg synes du er flink til å jobbe med deg selv. 

Jeg tror ikke man jobber bare med seg selv, men også de andre involverte. Ved å være så dypt i situasjonen, får en kontakt med de andres høyere selv. Og kan sette dem fri også.

Trur eg 


[/quotedette syns eg no var så godt sagt. Det ringer en bjelle i sånt.
(MuB)

Skam...  Skam og synd og janteloven...?

Skam burde vært utryddet fra jordens overflate, for det har aldri ført noe godt med seg! Sjeldent rammer det de som virkelig burde skamme seg. Selv for de har det ingen hensikt. Så har skam noensinne vært til nytte for noen?

Mennesker med onde hensikter tror jeg aldri føler skam. De er nok blottet for både det og samvittighet. De som skulle skammet seg, påfører isteden andre folk skamfølelse. Så det er som regel feil folk som skammer seg, følsomme nærtagne mennesker som tar andres auktoritære ”moral” til seg som eget.
Skam er et svært negativt laddet uttrykk, og en nedbrytende sinnsstemning. Et sterkt uttrykk for uverdighet. En sikker bremser for livsutfoldelse! Og for ikke å glemme seksualdriften...

Med mindre man har gjort noe alvorlig galt er det helt absurd at mennesker skammer seg. Skam og behov for å skjule seg er en ond sirkel, ofte helt unødvendig og virkelighetsfjern "paranoia" i dagens liberale, urbane samfunn, og derfor er det på tide å legge slike tvangstanker bak seg. Og dersom man bor i en bygd hvor det er trangere kår og mer emosjonelt tilbakestående mennesker, er det ikke tross alt bedre å heller miste jobb og familie enn å leve i skam, å ofre materielle goder og flytte om nødvendig, slik at man endelig kan leve fritt?

Å snakke med personer som ikke spiller skuespill er utrolig forfriskende. Humor og latter blir friere. Det er frisk luft. Skam derimot er innestengt stagnasjon. Hvorfor gjør vi dette frivillig mot oss selv? De fleste går rundt med sure sokker år etter år uten å ta dem av. Er vi voksne eller?

En ting jeg lurer på. I storbyer og andre urbane strøk, er det egentlig noen som bryer seg om andres skamfulle hemmeligheter? Har vi ikke sett og hørt nok av slikt at dersom en person forteller om traumer og svakheter, så går det inn det ene øret og ut det andre? Hvis nesten ingen bryr seg lenger, hvorfor ikke bare fortelle alt?       

"Jacobsen":

I min virkelighet er ikke ærlighet uproblematisk. Hvis jeg var utro mot min kone, la oss si på en forretningsreise, burde jeg da fortelle det straks etter hjemkomsten?  Hun ville kanskje blitt såret, mens jeg var en ærlig mann......

På den annen side: hvis jeg spør noen om noe liker jeg å vite at det er sannheten jeg får servert. Ærlig er et ord som kryper inn i de menneskelige minefelt av sårbarhet og følelser. Jeg husker jeg reagerte noen ganger da Gro tok til tårene..... Jeg følte kanskje at jeg ikke trengte de tårene. Eller var det utrygghet? Hennes tårer var vel uansett å foretrekke framfor mottoene?

En kan gjøre større skade på sin partner, ved å skjule utroskap, enn ved å fortelle. Når en har levd tett sammen med et menneske over en tid, forstår en at noe er galt uansett. Hvis den som er utro ikke forteller hva som skjer, vil partneren ofte vende det som er galt mot seg selv. Å til slutt begynne å tro en er gal.

Følelsen av at noe er helt feil, sammen med den stadige benektelsen fra den andre part, kan få det til å tillte for noen og hver. En vil jo gjerne tro at den man lever sammen med, snakker sant.. Og hvis han snakker sant, må det jo være noe galt med meg.

(takk for sist forresten  )

"AndreasWinsnes":

En ting jeg lurer på. I storbyer og andre urbane strøk, er det egentlig noen som bryer seg om andres skamfulle hemmeligheter? Har vi ikke sett og hørt nok av slikt at dersom en person forteller om traumer og svakheter, så går det inn det ene øret og ut det andre? Hvis nesten ingen bryr seg lenger, hvorfor ikke bare fortelle alt?       

– Det ligger velsagtens i skammens natur? At man netop skammer sig og derfor frygter for andres fordømmelse, uanset om det bunder i en reel fare eller ikke. Og så smerten forbundet med skammen – det gør ondt at tale om det. Det forudsætter, at følelsen er fremme i bevidstheden.

"Sjelevenn":

Skam...  Skam og synd og janteloven...?

Skam burde vært utryddet fra jordens overflate, for det har aldri ført noe godt med seg! Sjeldent rammer det de som virkelig burde skamme seg. Selv for de har det ingen hensikt. Så har skam noensinne vært til nytte for noen?

Mennesker med onde hensikter tror jeg aldri føler skam. De er nok blottet for både det og samvittighet. De som skulle skammet seg, påfører isteden andre folk skamfølelse. Så det er som regel feil folk som skammer seg, følsomme nærtagne mennesker som tar andres auktoritære ”moral” til seg som eget.
Skam er et svært negativt laddet uttrykk, og en nedbrytende sinnsstemning. Et sterkt uttrykk for uverdighet. En sikker bremser for livsutfoldelse! Og for ikke å glemme seksualdriften...

Du får det sagt, Sjelevenn!

Tak for lærerig tråd.

Jeg svarer kun utifra AndreasWinsnes`s 1. innlegg, og det taler for seg selv! Studer hva du har skrevet AndreasWinsnes! Det er en del selvimotsigelser er det ikke? For det første så har du ikke sans for å blande naturspiritualitet med Internett, men gjør det selv! Du er kritisk til å brette ut sjelslivet til alles beskuelse, men gjør det selv! Personlige utfordringer er spiritualitet, for en utfordring må nødvendigvis være basert på ens spirit/bevissthet, eller hva? Hva er spiritualitet uten en intensjon i form av en utfordring, eller et mål? Kanskje illusjon. Og der er de fleste; i illusjonen. Du snakker om ærlighet, men hvor er din integritet? Hva er ærlighet uten integritet. Jo, det er tomt prat! Jeg dømmer ikke, men påpeker dine selvimotsigelser. Du er tydeligvis flink til å dømme både sonen, og hvem som er ærlig, eller ikke, men har i mine "øyne" sagt mest om deg selv, eller ditt ego, for å være mer presis. Forøvrig er skam noe som er frihetens mulighet - akkurat som angsten er det. Skamvett skal en ikke dømme over; den har sin funksjon i mennesket. Men noen fyller seg med skam unødig, men likevel kan en bevisstgjøre seg om det er noen som utøver en herskerteknikk, eller ikke!!!

Hei jordugla2,

Takk for direkte innlegg, liker det. Men jeg ser ikke helt selvmotsigelsene. Jeg skriver ikke om naturspiritualitet på nettet, bortsett fra i generelle termer når techo-animisme kritiseres. Men du tenker kanskje på at jeg selv bruker internett samtidig som jeg i andre sammenhenger snakker om naturspiritualitet, men hvis du leser andre ting jeg har skrevet forstår du hvorfor. Det skyldes blant annet at jeg nå og da forsker på plastikk-animisme, og må derfor bruke nettet selv for å forstå hva dere på sonen for eksempel holder på med.

Å være kritisk er ikke ensbetydende med å være kategorisk motstander av å snakke om personlige ting på nettet. Og hvis spiritualitet dreier seg om for eksempel UFO-religion og andre high tech-saker, så er nettet helt supert. Det passer bare ikke naturnær spiritualitet. Men dette er en debatt som akkurat denne tråden ikke handler om. Jeg nevnte det bare innledningsvis, slik at de som har lest mine andre innlegg kanskje ville se litt bedre hvor jeg står hen. Jeg gidder ikke å bli med på enda en avsporing her inne, så hvis du ikke holder deg til temaet eller ikke starter en ny tråd angående naturspiritualitet og teknologi, så får du dessverre ikke et svar.

Men hvis du kan påpeke andre selvmotsigelser, så rop ut! Jeg spiser motsigelser som drops 

 

"Sjelevenn":


Skam...  Skam og synd og janteloven...?

Skam burde vært utryddet fra jordens overflate, for det har aldri ført noe godt med seg! Sjeldent rammer det de som virkelig burde skamme seg. Selv for de har det ingen hensikt. Så har skam noensinne vært til nytte for noen?

Mennesker med onde hensikter tror jeg aldri føler skam. De er nok blottet for både det og samvittighet. De som skulle skammet seg, påfører isteden andre folk skamfølelse. Så det er som regel feil folk som skammer seg, følsomme nærtagne mennesker som tar andres auktoritære ”moral” til seg som eget.
Skam er et svært negativt laddet uttrykk, og en nedbrytende sinnsstemning. Et sterkt uttrykk for uverdighet. En sikker bremser for livsutfoldelse! Og for ikke å glemme seksualdriften...

Dette fikk meg til å tenke på en artikkel om skam av Bill Harris, en av dem som er med i filmen The Secret

http://www.centerpointe.com/articles/shame.php

Mvh Stridshjelp

Veldig bra og informativ artikkel. Et eksempel på at internett kan være en bra databank. La merke til dette:

The person you're facing at the grocery store, or at work, or in your family, very likely has their own complex internal history and feelings. Just like the people at the retreat, they are doing the best they know how (which often isn't very functional, unfortunately) as they try to deal with internal feelings they think they can never let anyone see. Often they aren't even aware of these feelings on a conscious level.

Does knowing this allow you to feel more compassion for them? Does knowing it allow you to feel more compassion for yourself?

Det er lett å dømme de som dømmer, og det var kanskje det Jordugla2 reagerte på i mine innlegg. I møte med mennesker ansikt til ansikt scanner jeg dem bevisst eller ubevisst for å se om de er ydmyke, ærlige og åpne. Hvis de ikke er det, kan jeg konfrontere dem direkte - gjorde det en gang med en annen forsker da jeg skiftet mellom nice cop bad cop og hun fikk kjørt seg litt - eller jeg kan
spille skuespill selv hvis jeg gidder (det kan jo være morsomt til tider) eller bare gå videre uten å tenke mer på vedkommende. Men jeg kan også bli frustert over mine egne og andres murer, og det kan resultere i sinne og forakt. Når jeg er i et buddhistisk lynne gir jeg egen forakt en kjempegod klem og hvis jeg føler meg mer i et absurd humør er det bare å le.

Ego har blitt nevnt, men i motsetning til mange new agere og buddhister har jeg ikke noe imot å kjøre egoet mitt på tjukka av og til. Jeg lider ikke av egoanorektika, og fra mange perspektiver ser jeg ingen grunn til å skamme meg over det. I love my Ego 



 

Og jeg som trodde at egoet ble temmet av å gå en åndelig vei.... 


Interessant link, Stridshjelp! 

Hei Andreas

Det jeg lurer på - siden du dømmer denne sonen & det vi driver med "nord & ned"...
Hva gjør du her & hva vil du med dette? Praktiserer du sjamanisme? Prøver du å påvirke vår bevissthet?

I så fall vil jeg være ærlig - bevissthet handler også om å kvitte seg med egoet.

Her inne vet vi at alt i naturen har sjel - vi forsker ikke på plastikkanimisme. Vi forsker på Plastic Shamans
- og grunnlaget for forståelsen er et åpent sinn som ikke dømmer - ikke kritiserer og ikke bygger murer.
Vi skryter ikke av vår egen forståelse. Vi er ærlige - innser at skam er en følelse og at sonen er en velsignelse
hvor vi kan møtes - utveksle erfaringer - lære & gå videre - mot vår egen forståelse.
Fordi vi vet at "You are only as sick as your secrets".

Hilsenenegoanorektiker 




Hexedoktor'n

"Hexedoktor":


Hei Andreas

Det jeg lurer på - siden du dømmer denne sonen & det vi driver med "nord & ned"...
Hva gjør du her & hva vil du med dette? Praktiserer du sjamanisme? Prøver du å påvirke vår bevissthet?

I så fall vil jeg være ærlig - bevissthet handler også om å kvitte seg med egoet.

Her inne vet vi at alt i naturen har sjel - vi forsker ikke på plastikkanimisme. Vi forsker på Plastic Shamans
- og grunnlaget for forståelsen er et åpent sinn som ikke dømmer - ikke kritiserer og ikke bygger murer.
Vi skryter ikke av vår egen forståelse. Vi er ærlige - innser at skam er en følelse og at sonen er en velsignelse
hvor vi kan møtes - utveksle erfaringer - lære & gå videre - mot vår egen forståelse.
Fordi vi vet at "You are only as sick as your secrets".

Hilsenenegoanorektiker 




Hexedoktor'n

Støtter deg der! 

Yes, jeg prøver å påvirke deres bevissthet og min egen, noen har den fra før av, andre i mindre grad, ikke så merkelig siden nettet er et stort sted og det finnes millioner av mennesker i Skandinavia som kan droppe innom denne sonen.


Hei, Sjelevenn,

Rodeo er gøy det også, særlig når man faller av og alle klovene må ta over. Men denne tråden handler diskutabelt mer om skam enn egoet, så la meg pense debatten tilbake til det å føle at det er noe galt med meg. Selvfølgelig er det det! Jeg kan gå på do etter å skrevet dette, stinke dritt, skli på badegulvet som ennå er vått, slå det bløte hodet midt i betongen og så vil jeg aldri mer få anledning til å svare på neste innlegg i denne tråden. Da er det noe galt.

Siden jeg har vært liten har jeg egentlig aldri forstått hvordan mennesker kan virker så selvsikre. Vet de ikke at de når som helst kan dø, noen ganger på en helt latterlig måte? Jeg har alltid vært usikker, ofte skamløs usikker når jeg tenker over det. En gang holdt jeg et foredrag på statsvitenskap hovedfag under å forberede meg, det gikk dårlig. En annen gang inviterte jeg til sjamanistisk dans på Unity, og det var ikke lurt, fordi det kom veldig mange mennesker og jeg hadde egentlig bare tenkt at lille meg og noen par andre skulle hoppe rundt om kring liksom, noe jeg ikke tror var det folk hadde forventet. Da ble jeg skjelven.  :icon_lol:

Jeg må lære å drite meg ut bedre, bli riktig flink på akkurat det. Kanskje nakenbilde på nett eller pelle nese på Redaksjon 21? Men egoet skriker og hyler bare på tanken, og litt medfølelse er viktig, så kanskje jeg skal bli litt mer voksen først.    

Men hvis andre trår til litt mer de også, med surrealistiske sprell og flauser, så blir det mye lettere, dog ikke så spennende, men oppfordringen er herved sendt ut.

"AndreasWinsnes":

Jeg må lære å drite meg ut bedre, bli riktig flink på akkurat det. Kanskje nakenbilde på nett eller pelle nese på Redaksjon 21? Men egoet skriker og hyler bare på tanken, og litt medfølelse er viktig, så kanskje jeg skal bli litt mer voksen først.   

Men hvis andre trår til litt mer de også, med surrealistiske sprell og flauser, så blir det mye lettere, dog ikke så spennende, men oppfordringen er herved sendt ut.

–Jeg forstår ikke, hvad du mener nu. Vil du, eller vil du ikke dele personligt, eventuelt skamfuldt, materiale med zonen og Internettet? Lige nu lyder det som om, du ikke vil, men var det ikke din intension tidligere i tråden?

Uanset dit valg og om du skifter mening undervejs: fuld respekt for det – jeg støtter brugernavns tidligere indlæg i tråden:

"brukernavn":

åpenhet? Hvorfor det. Jeg har selv vrengt sjela mi her inne, før jeg brått fjernet alt ved å slette innleggene mine. Dette fikk jeg utrolig mye pepper for. Men hvorfor kan man ikke få bestemme selv, når det er tid for åpenhet. Og når man ønsker å trekke for gardinet og gå inn igjen i skapet?

Jeg bare spør.

Hvorfor skal andre ha meninger om andres verden. Om andres oppførsel skal oppvurderes eller foraktes? Hva man vil gjøre bør man vel få avgjøre selv, eller hva?? Man har sine grunner, som man bare selv vet av eller hva?
Mvh Br

Selvhøytidelighet er en måte å beskytte seg fra skamfølelse på. Å ydmyke seg selv er en måte å takle selvhøytideligheten på, sånn jeg ser det.

Jeg gjore det til en sosialrolle å være klovn. Var takknemlig for å drite meg ut, for det gav en ny historie å dele med andre. Jeg tror ikke folk helt forsto hva jeg holdt på med, de som ikke brydde seg var takknemlig for en god latter. Mens de nærere vennene, ble usikre eller lurte på hvorfor jeg ydmyket meg selv sånn. Etterhvert ble det en godtatt greie å tråkke på meg og le av meg. På finurligvis gjenskapte jeg familietilstandende, der jeg var den som ble ledd av, som ikke trengtes å ta på alvor.

Også så ydmyk og lett å ha med å gjøre jeg ble. I motsetning til mine selvhøytidelige perioder. Men jeg tror ikke på prisen av sosialtilpasning, når det går utover selvrespekten.

Men jeg tror på lightversjonen av absurde situasjoner og hverdagskomikk altså. Der det er snakk om uskyldig utdritning (regna med at det var det du egentlig mente). Det første jeg snakket om er episoder som egentlig er ganske såre (som å ydmyke seg selv i fylla foran sin mor....type ting). Mer uskyldige historier, er som å gå til tannlegen på feil dag og sette seg i stolen, klar til boring, å forstå i siste liten at jeg er ikke den personen tannlegen tror han skal bore. Men så kan slike ting bli såre likevell, hvis en har hørt hele livet at en distre og dum og at dette var SÅ typisk deg.

Det er morsommere å drite seg ut når en ikke skammer seg lenger. Når flausene ikke er et bevis, nok en gang, på at det er noe feil med en.


Foresten....ble inspirert av denne tråden og har begynt å studere min egen skam pga dette.  Men det skal godt gjøres å hale disse tingene ut av meg selv og inn i publikken. Får se.

Hei Tjørn,

Som du vet har menneskesinnet mange forskellige apsekter og nivåer, og flere av dem kan stå i motsetninger til hverandre, så det er for eksempel mulig å være både for imot noe avhengig av hvilket perspektiv man ser ting fra. Jeg er enig med Brukernavn langt på vei, og derfor skrev jeg innledningvis at jeg var kritisk til å utlevere alt på nettet. Men så kan jeg også være kritisk til det å være kritisk. Vi filosofer er håpløse sånn. Helt forvirra, vet ingenting.

Men nå skal jeg gjøre noe som jeg kommer til å angre på. Jeg er litt sjenert alene, men hvis noen av de andre gutta her på sonen legger ut nakenbilder av seg selv i dette forumet, så vil jeg gjøre det samme, i en slags solidaritet med alle prostituerte og nakenmodeller. Hvorfor? Kanskje fordi: http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/04/12/532298.html

Nå, Jacobsen, Lasse, David, Ailo og Passopp - tar dere utfordringen? (For guds skyld si nei!) Men alle damer som er for kan rekke opp hånden.

Flott innlegg Sommersky. Forstår deg ganke godt, tror jeg. Da jeg gikk på barneskolen var jeg så naiv at jeg begynte å fleipe med meg selv, og det endte til slutt med at noen av de andre begynte å mobbe. Etter det har jeg lært bedre å vurdere mitt publikum. Kan fortsatte hende at jeg går for langt, men pytt pytt. Er hellig overbevist om at livet er evig, så det er nok av tid å løse opp alle floker og mistforståelser. 

Jeg skamer meg allrede og skal gå i skamekroken for dere. 

Det å dumme seg ut , er ikke det også først og fremst mottagerens holdning? In the eyes of the beholder?   

Det kan være interessant å se hvordan forskjellige mennesker reagerer på ærlighet. Å gjøre noen pinlig berørt kan være en opplevelse det også, hippy hippy ego-shake (i beholderen)

Og dimi, hvis det er allerede er fullt i skammekroken, kan du skaffe deg en slik mobil utgave: http://oslopuls.no/bildeserieviser/?id=2299486&foo=bar

Nå, Jacobsen, Lasse, David, Ailo og Passopp - tar dere utfordringen? (For guds skyld si nei!) Men alle damer som er for kan rekke opp hånden.

....Altså, hvis noen ønsker å kle av seg her inne, så skal jeg ikke stå i veien for det  :P



Men....om evig liv: Når man dør, så glemmer man jo alt man lærte i livet sitt og så er det påen igjen, ny runde med barndomstraumer og floker. Hvor slutter runddansen?